![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Et rått overfall på gata eller en dødbringende granat mot Sarajevo vil de fleste ta avstand fra. Etterpå går vi på kino og heier på Bruce Willis i «Die Hard i New York». Bak den pasifistiske fasaden syder fascinasjonen for voldens skjønnhet.
Utstillingen «Om Krigens Skjønnhet… eller Den Vakre Volden», som åpner på Etnografisk Museum i Oslo denne helgen og blir stående til februar neste år, setter den moderne fascinasjonen for voldsestetikk opp mot tidligere tiders og andre kulturers forskjønning av volden og dens redskaper.
Det blir raskt klart for den besøkende at laserpistoler og stjernekrig-våpen har sine historiske motstykker. Den første seksjonen i utstillingen er utelukkende viet kunstferdige våpen, de fleste fra Zaire, samlet inn av norske Kongo-farere ved århundreskiftet. Her kan man la seg imponere, slik våpensmedenes hensikt har vært, av underlige symboler og overraskende former. Hvem kan unnlate å beundre museets sverd fra Mikronesia, der den skarpe eggen består av haitenner?
Maktens og krigens nødvendighet legitimeres gjennom prakten keiseren kan mobilisere, og utstillingens generelle tema er angitt: Hvordan voldelige og potensielt voldelige samfunnssystemer benytter estetiske virkemidler.
«Prakten forteller hvor makten ligger. Jo mer omstridt makten er, desto viktigere er det å markere den med skjønnhet», skriver museumsleder Per B. Rekdal i katalogen til utstillingen.
En utstillingsseksjon viet uniformer viser hvor forskjellige former legitimeringen av makt og vold kan ta. Det seremonielle kostymet av fargerike fjær og stoffer som pryder kong Kot a Mbweeky II av bushongfolket i Zaire har lite annet enn en tilsvarende sosial funksjon til felles med den britiske general Sir Douglas Haigs gallauniform fra 1916.
Bildene av disse bombene utfordret grensen mellom fakta og fiksjon, fordi de minnet om dataspill-bilder samtidig som de ble presentert i en autoritativ sammenheng - fjernsynsnyhetene. Den samme typen bilder har vi de siste ukene kunnet se fra Natos bombetokter i Bosnia, uten at de har vakt den samme reaksjonen denne gang. Nå har de glidd inn i nyhetenes standardrepertoar av genrebilder.
Utstillingen byr på en egen installasjon som kommentar til den underlige situasjonen tv-seerne befant seg i vinterukene i 1991: Over en vanlig norsk stue henger en modell av et jagerfly, strietapeten er erstattet av et romantisk ørkenlandskap ikke ulikt CNN og de andre kanalenes vakre krigskulisser, og i hjørnet troner selvsagt fjernsynsapparatet.
Denne spesielle formen for krigsskuespill og tilhørende legitimeringsprakt kontrasteres med andre, historiske former for krigføring: Stammekrigen med dens ofte individuelle utforming av krigerdrakten, de praktfullt utsmykkede europeiske stolte hærer, som dominerte krigføringen på vårt kontinent fram til midten av 1800-tallet - fram til 1900-tallets funksjonalistiske bruksuniformer.
At også de siste tross sin nøkternhet kunne inngå i mobilisering av begeistring, viste nazistene med sine praktopptog, ikke minst under partidagene i Nürnberg. Passende nok har museet derfor sørget for kontinuerlig videovisning av Leni Riefenstahls propagandafilm «Triumph des Willens».
En annonsetekst i en postordrekatalog fra 1995 fanger blikket: «Skyt sommeren inn med de nye splatguns. Lek SURVIVAL GAME med vennene dine.»
Møtet med alle disse voldsfantasiene samlet på ett sted gir en merkelig effekt, som noe umiddelbart gjenkjennelig, samtidig som utstillingssammenhengen vrir opplevelsen i en uvant retning.
Presentasjonen av nåtidens voldsframstillinger har dermed antakelig et større potensial for å provosere fram den refleksjonen omkring vold og estetikk museumsleder Per Rekdal ønsker seg, enn den historiske delen. Materialet der er preget av opplysning og distansert interesse, og har mer som oppgave å gi perspektiv til nåtids-delen.
Å vandre blant veggene fylt av 90-tallets voldsuttrykk - reklame, gørr og teknologi - er å innta en slags overdose, som på samme tid føles underlig hverdagslig, som å møte sitt eget estetiske miljø i konsentrert form. Det er ikke bare behagelig.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]