![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
En overforsvømmelse kan karakteriseres som en masse som vokser ut over sine gitte rammer. Det som kjennetegner informasjonsoverfloden, er at det har oppstått et misforhold mellom mengden produsert informasjon på den ene side og hva publikum makter å fordøye på den andre. Dermed oppstår det som fremfor noe er sen-kapitalismens fremste kjennetegn; at det ikke lenger er spørsmål om behov som dekkes av tilbud, men derimot om å skape behov for å få omsatt produktet. Den neste tendensen i dette scenariet er at produsentene danner stor-korporativer som ekskluderer andre fra deler av markedet. En kuriøs analogi finner vi på den hjemlige iskremfronten. Det finnes åpenbart flere typer iskrem på markedet enn hva forbrukerne greier å spise, og iskremprodusentene gjør dermed alt de kan for å få oss konsumenter til trykke i oss mer. Når så markedet blir utfordret av en ny produsent som vil tømme mer is over et marked som allerede er mette(t), er konsekvensen som vi har vært vitne til; at tidligere fiender legger ned våpnene, danner et midlertidig korporativ og innleder en «iskremkrig». Nå er kanskje iskrembildet noe mer komplisert enn som så, da aktørene i denne «krigen» var en svensk og en norsk produsent og faktorer som patriotisme og nasjonal kultur visstnok spilte inn. Men overføringsverdien mellom iskrem og informasjon er ikke noe mindre av den grunn, snarere tvert i mot.
Man kan si at informasjonens kjennetegn derfor er som iskremens; den er en vare som omsettes på et allerede sprengt marked. Informasjonen designes og skreddersys for å kunne konkurrere med annen informasjon innen spesielle nisjer, den har en viss brukstid før den blir uaktuell, og sjelden informasjon har høyere verdi enn dagligdags. Idag så både brukes informasjon i et marked (for å selge aviser, fjernsynsprogram osv.) og samtidig er sirkulasjonen av informasjon et marked.
Dette informasjonsmarked-systemet har imidlertid en rekke karakteristika det er verdt å merke seg, og det første er at markedet rett og slett synes å være sprengt. Ikke i den forstand at det ikke er behov for ny informasjon. Det ligger jo i sakens natur når det gjelder nyheter for eksempel. Derimot later det til at det aldri er plass til mer enn noen få store doser med informasjon samtidig. Hvis vi kikker på nyhetsbildet den siste tiden ser vi eksempel på nettopp dette. NATOÕs bombing av serbiske stillinger overskygges av Frankrikes prøvesprengning som overskygges av Hedstrøm-saken som nesten overskygges av landslagets tap for Tsjekkia som definitivt overskygges av Fremskrittspartiets brak-valg. Det andre karakteristikaet blir illustrert her når man ser den stadige utskiftningen av informasjon. Dette er altså et marked med ekstrem høy hastighet.
Som en konskvens av disse kjennetegnene, får informasjonen karakter av å ikke være relatert til en kjent erfaringsverden. Det synes som om den lever sitt eget liv, i beste fall regulert av markedsmekanismenes hyppige frekvens. En treffende karakteristikk av denne (sykdoms-)situasjonen er gitt av Jean Baudrillard. Med begrepet om tegnets virus-stadium beskriver han en situasjon hvor tegnene (informasjonen) løper løpsk og kun følger egne regler.
Det er i denne situasjonen det gir mening å snakke om medienes (og forbrukernes) etikk, moral og ansvar. For dersom noen kan være med å påvirke flommen av informasjon og dens karakter, må det jo være disse. I lys av dette blir spørsmålet om Hedstrøm-saken var et medieskapt og «kunstig» problem et galt stilt spørsmål; Hedstrøm-saken var bare et symptom på en situasjon. Det er derimot informasjons-markedet som er problemet, og dette markedet har vi så langt jeg kan se alle sammen bedt om.
JØRN MORTENSEN
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]