[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Runes rutsjebane

Oslovalget viste med all mulig tydelighet at Rune Gerhardsen er en politiker i fritt fall. Han kapret siste mandat for Ap i hovedstaden - nærmest som en skjebnes ironi. Men utifra velgernes dom synes konklusjonen klar: Når det nye bystyret sammentreder i Oktober, har Rune G. vært byrådsleder for siste gang. Einar-effekten er en saga blott.
Dynastitendensene i det kongelig norske arbeiderparti er like velkjente som de er tvilsomme. Felles for Jens, Gro og justisminister Grete er likevel at de har et visst politisk format. Uaktet deres skalting og valting med Aftab-familier, oljepenger og globalt miljøvern, utviser de teft og talent. På godt og vondt er de politiske dyr. I drift.

Under valgkampens siste fase brettet Dagbladet ut Rune Gerhardseens liv over altfor mange sider. Oppslaget var symboltungt illustrert med et bandommsbilde fra dengang lille Rune satt på den store Einars pappafang. Venner, kolleger og famile kunne dessuten konkludere med at Rune er en artig, dagdrømmende og arbeidssom mann. Ingen hadde noe vondt å si om gutten. Og aller minst Petter N. Myhre.

Betegnende er det likevel Haakon Lie ikke ville uttale seg til Dagbladet om Rune G. - i det hele tatt. Sekretærkjempen, som tidligere har kalt Gerhardsen jr. for en «jentunge», var for en gangs skyld uvillig til å brøle.

Lies rungende taushet i tilfellet Rune, er særdeles illustrerende. Siden han er den store Einars sønn, kan han ikke mobbes åpenlyst. Rune Gerhardsen må beskyttes og behandles sømmelig, som det genetiske klenodium han faktisk er. På den annen side må klenodiet heller ikke innvilges for mye godvilje fra faderpartiet. Til det betraktes han som altfor tumsete og tullete, og derved en politisk trussel. På riksplan.

Grunnene til at Toves ektemann nå er i full rutsjefart ut av det politiske liv, handler likevel om langt mer enn hans godslige tomsethet. I motsetning til sin far er nemlig Rune Gerhardsen i stadig utakt med sin tid. Og derved også i utakt med makten. Galt eller riktig, moralsk sett: Fader Einar gikk fra å være pasifist på 30-tallet til å bli ihuga Nato-forkjemper etter krigen. Galt eller riktig: Fader Einar tok et knallhardt oppgjør med kommunistene og deres dogmatiske kollektivisme. Galt eller riktig: Fader Einar gjennomførte et styringsregime med jernhard indre disiplin - som bl.a. krevde en absolutt lojalitet til partiet utad. Et prinsipp som fortsatt betraktes som helligbrøde i de youngstorvske kretser.

Da Rune Gerhardsen forsøkte å starte sitt lett venstrevridde opprør i Ap for et par år siden, brøt han fullstendig med faderens prinsipper. Istedenfor å akseptere utviklingen, og derigjennom premissene for det moderne og mer individorienterte sosialdemokrati, snakket han i nostalgiske ordelag om det kollektive drømmelandet fra Einars glansdager. Istedet for å ville bygge demokratiets utvikling på internasjonale forpliktelser, markerte Rune seg som en bastant EU-motstander. Og dessuten; han brøt den hellige Ap-loven om lojalitet utad.

Det paradoksale er at unge Gerhardsen muligens kunne vunnet et visst gjennomslag, hvis han hadde akseptert spillereglene. Maktens spilleregler. Men istedet for å presentere sin skepsis til moderniseringen av partiet innad, kjørte Rune et rikspolitisk solospill akkompagnert av Erik Solheim. At hans tanker om statens misfortåtte særbehandling av innvandrer siden har blitt regjeringens faktiske politikk, har ikke tjent Rune det døyt i kampen om reell, rikspolitisk innflytelse.

Gitt at landsfader-sønnen er ved sine fulle fem, fremstår hans politiske metodikk som underlig. Ja, nesten gåtefull. For hvem skulle, utifra sin bakgrunn, være mer kompetent til å beherske maktens irrganger enn Einar Gerhardsens sønn?

En blir nesten fristet til å tro at det skjuler seg et farsopprør i Runes stadige bomturer. Hvis vi da ikke rett og slett står overfor et naivt, redelig menneske, som nesten ubevisst avstår fra hestehandel og posisjonering? En guttemann som dypt inne i sjela drømmer om å slippe fri. Fri fra den politiske trykk-kokeren han må ha vokst opp i…

Hvis så er tilfellet, hvis Hr.Rune faktisk søker seg bort fra sin potensielt traumatiske oppvekst - er han nærmere frigjøringen enn noensinne.

Det er ikke overveiende sannsynlig at tusenvis av hovedstadsvelgere hadde en intuitiv opplevelse av Rune Gerhardssens eventuelle farskompleks - når de gjorde sin borgerplikt. Men noe følte de. Kanskje hadde de bivånet Anders Magnus` iherdige forsøk på å få de folkevalgte ut på skåplanet. Sjefsdytteren ga mer enn gjerne de politiske tungvektere et ekstra puff. Nedover sklia. Men når Rune skulle luftes, holdt PS-pappan igjen. Det virket nesten som om han følte et slags medynk med byrådslederen. Rune rutsjer nemlig utfor helt av seg selv.

AV PåL MATHIESEN

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.