[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
Konflikten i Bosnia har utviklet seg til et maktspill mellom stormaktene, der målet ikke nødvendigvis er fred i det tidligere Jugoslavia, men derimot prestisje for den enkelte stormakt.

Bosnia: de skjulte motivers slagmark

Det er egentlig ikke så vanskelig å gjennomskue: USA og Russland, Vest-Europa og muslimske stater er ute etter noe mer enn en rettferdig fordeling av landområder i Bosnia, når de nå etter tur setter inn kraftig skyts, verbalt og reelt, i den hittil uløselige konflikten på Balkan. De er ute etter makt og prestisje. Når USA endelig har fått igjennom å bruke militær makt for å tvinge frem en forhandlingsløsning, er ønsket sterkt om å markere seg overfor Russland og andre stater som kan kjempe med amerikanerne om embetet som verdenspoliti. Her dreier det seg ikke utelukkende om USAs utenrikspolitikk. Kongressen har flere ganger tatt til orde for en sterkere maktbruk i forhold til serberne, også ved å kreve at våpenembargoen skal oppheves, slik at den bosniske regjeringshæren ville ha mulighet til i større grad å forsvare seg mot de bosniske serbernes angrep. Med kun et år igjen til presidentvalg, ville det vært katastrofalt for Clinton å ikke handle nå. Han må bevise for opinionen, i USA og verden forøvrig, at han er i stand til å utrette noe. Ønsket om å påvirke opinionen lå også bak da Boris Jeltsin for en tid tilbake annonserte fredsforhandlinger i Moskva. Jeltsin lyktes ikke, og kom i bakevja. Dette var lite populært i Russland, og både folket og de folkevalgte begynner å tørste etter nok en gang å være en nasjon resten av verden må regne med i det store maktspillet. Dessverre kan denne tørsten føre oss langt på vei inn i en ny kald krig. Både Jeltsin og utenriksminister Kosyrev fremholder det som viktig å fortsette samarbeidet som er innledet i «Partnerskap for fred», men store deler av den russiske statsdumaen krever nå at dette samarbeidet med Vesten opphører.

Passivitet snus til aktivitet

Verden holdt seg svært lenge passive overfor serbernes militære suksess i Bosnia. Det er en årsak som peker seg ut som troverdig for denne passiviteten: Regjeringene i resten av Europa og USA håpet at serberne skulle få et overtak relativt raskt, blant annet fordi en så at serberne var de eneste med tilstrekkelig militær makt til å få en sterk posisjon i området. Et sterkt Serbia ville sikre stabiliteten på Balkan, og konflikten ville dermed ikke skape problemer utenfor grensene. Samtidig har russerne historisk sett vært nært knyttet til serberne, og en konflikt med russernes interesser kunne dermed unngås, noe som på dette tidspunktet ble ansett som viktig.

Slik gikk det ikke. Det viste seg at bosnierne til tross for små ressurser, og til tross for at de var de eneste som i realiteten ble rammet av våpenembargoen, klarte å stå imot det serbiske presset. Dermed måtte strategien endres. Verdenssamfunnets passivitet måtte snus til aktivitet. Det var på tide å straffe serberne. Dermed kunne en oppnå en maktbalanse, og rent realpolitisk var dette en forutsetning for å kunne forhandle frem en varig avtale.

Maktspillet

Men nå er det ikke lenger bare snakk om å få partene i det tidligere Jugoslavia med på en avtale. Nå er det også en kamp mellom verdens historisk sett mektigste statsmakter om å være den som til slutt regisserer avtalen.

Spillet om verdens maktstruktur har lenge vært i et vakuum. Sovjet har forsvunnet fra spillebrettet, og det nye Russland er ingen verdig arvtager. Dette vil ikke russerne godta. Dersom de ikke lenger kan regnes som en konstant trussel mot Vestens idylliske velstandstilværelse, slik de lenge ble fremstilt i europeiske og amerikanske medier og politiske fora, må de få ta del i beslutningsprosessene. Det har de ikke fått anledning til i forbindelse med Vestens siste militære handlinger overfor serberne. NATO, med et handletørstig USA i spissen, har valgt å gripe til krigshandlinger for å tvinge frem en fordeling av territorier. Som i Golfkrigen har amerikanerne tatt i bruk avansert militært utstyr for å foreta en såkalt kirurgisk bombing. Og kirurgisk bombing har det blitt. NATOs bomber har truffet veier og broer, noen få uviktige våpen, og stort sett unngått å treffe sivilbefolkning eller tyngre serbiske våpen. Dermed kan de tilfredsstille verdensopinionens krav om handling, samtidig som de skremmer serberne akkurat nok til å sette seg godt til rette ved forhandlingsbordet, men uten å svekke dem så mye at de nekter å høre på forhandlingsleder Richard Holbrookes forslag.

Den egentlige seierherren

Utallige forhandlingstimer har vært gjennomført i regi av FN og EU. Forhandlingsledere har kommet og gått, uten at en egentlig har kommet særlig mye lenger på veien mot en løsning som alle parter kunne godta. Dette skyldes først og fremst en naiv optimistisk tro på samtalenes makt, uten å ta hensyn til realpolitiske fakta. Nå er realpolitikken der, maktforholdet er endret betraktelig etter Kroatias gjenerobring av Krajina og NATOs bombing av Sarajevo. Og forholdene ligger til rette for en løsning. Om denne løsningen blir en rettferdig løsning, og om delingen av Bosnia vil være å leve med for de forskjellige etniske befolkningene i området, er en annen sak.

Men dette er ikke viktig for USAs forhandlingsleder. Vi så den samme tendensen i forbindelse med den såkalte Oslo-avtalen; det var minst like viktig for norske medier å poengtere at det var norske diplomater som sto bak, at det var her i Norge avtalen ble inngått, som det var å kommentere selve avtalen. Dermed fikk Arbeiderpartiet et innenrikspolitisk løft, ved å profilere seg som handlekraftige diplomater på verdensbasis. Slik vil det også bli dersom en avtale nå forhandles frem mellom serbere, kroater og bosniere: Seierherre vil ikke være befolkningen i det tidligere Jugoslavia. Seierherre vil være Clinton-administrasjonen, som nok en gang har bevist det det amerikanske folk ønsker og krever: At USA skal fungere som reddende engel når resten av verdenssamfunnet og FN står maktesløse. Og tapende part blir Boris Jeltsin, som må svare for statsdumaen og for det russiske folk: Hvorfor er det ingen som lenger bryr seg om hva Russland mener?

Bosnia må finne seg i å være arena for stormaktenes strategiske spill, men gevinsten deles ut helt andre steder.

CHRISTER GILJE

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 
[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.