Aschehoug, 1995

Dilettant søker publikum

Jahn Otto Johansens bok om religion og politikk i Russland virker mangelfull og tilfeldig samnmenrasket.

Hvis noen ryster en samling fakta - eller tilsynelatende slike - ut-over en haug med blanke ark, kan man risikere at også dette blir tatt alvorlig. Særlig stor er sjansen for det dersom produsenten av en slik ord- og faktasamling er velkjent for offentligheten og fra før har ry på seg for å være en ekspert på området. Da står forlagshusene, f.eks., ovenfor intet mindre enn en mulig bestselger. Går alt bra, oppstår efterhvert det reneste avhengighetsforhold mellom forfatter og forlag: Forlaget trenger opplagstallene, mens forfatteren behøver et lojalt og offensivt markedsapparat.

Et slikt symbiotisk trivselsforhold er naturlig nok. Det forhindrer imidlertid ikke at andre kan studere de markedsførte resultater av samarbeidet med bruk av simpel sunn fornuft:

Dersom noen i en oversikt over norsk politikk på 80-tallet hadde påstått at en viss Hanne Laansten stod i spissen for en Arbeiderpartiregjering, ville de fleste stusset. Når Jahn Otto Johansen i en nylig utkommet bok om religion og nasjonalisme i Russland omtaler en viss «KGB-general Tsjartsjev, som var sjef for avdelingen for religiøse saker» (se Det «hellige» Russland, Aschehoug, 1995, s. 28) i det tidligere Sovjetunionen, er det færre som har forutsetninger for å reagere, selv om feilen i og for seg er like grov. Konstantin Khartsjev var nemlig gjennom en årrekke leder for Rådet for religiøse anliggender og befant seg i sentrum for internasjonal og hemmelig kritikk av sovjetiske myndigheters manipulasjon av den russisk-ortodokse kirke og forfølgelse av religiøse non-konformister - gjerne med KGBs hjelp. Khartsjev var imidlertid aldri general i KGB, og dersom man studerer russiske kilder - eller ganske enkelt har snakket med mannen - kan man overbevise seg om det. Han var en klassisk partifunksjonær, som tilbakela den lange veien fra barnehjem via Komsomol til sekretær i propagandaavdelingen i partikomiteen i Primorje (på Stillehavskysten) og videre til toppstillingen i Rådet for religiøse anliggender.

For de fleste er en tyv bare en tyv, men tyven selv kan godt tenkes å ha et noen annet syn på sin virksomhet. Han kan f.eks. mene at han er i sin fulle rett når han eksproprierer de rikes eiendom. Eller han hevner seg på et samfunn som ikke har gitt han de beste startmuligheter har i livet. Osv. Skal man forstå den russisk-ortodokse kirkes rolle idag, kan man heller ikke ta utgangspunkt i et banalt sort-hvitt skille mellom slemme KGB-folk og snille, forfulgte kirkefolk, slik Jahn Otto Johansen her gjør. Problemet er jo at de færreste prester anså det som problematisk å rapportere om interne, tildels følsomme kirkeforhold til Rådet for religiøse anliggender på en slik måte at utenforstående ville være fristet til å karakterisere det som tysting eller angiveri. Så hadde da også KGB et viktig ord med i laget når man avgjorde hvem som skulle få lov til å studere teologi. At det i kirkens ledelse i tillegg fantes (og finnes) rene KGB-agenter og -offiserer, sier seg selv. I kirkens internasjonale arbeide spilte disse en dominerende rolle.

Slike detaljer er ikke uvesentlige, for akkurat som en servicemanual for Mercedes er av relativt liten hjelp når man reparerer en Volkswagen, gir Johansens mange tilsynelatende små glipp i sum et fullstendig skjevt bilde av den ortodokse kirkes vesen.

Tre eksempler:

1. Professor Borovoj, en KGB-propagandist som både internasjonalt gjennom Kirkenes verdensråd og i russiske kirkekretser har diskreditert seg, fremstilles av Johansen treffende nok som en mann «som mange regner som en av russlands fremste økumeniske teologer» (s. 9).

2. Metropolitt Ioan av St. Peterburg og Ladoga var ifølge Johansen «kjent som en uredd motstandsmann under kommunismen og har derfor en autoritet og popularitet som kompromitterte prester savner» (s. 48-49). Sannheten er at Ioann satt musestille og apolitisk under Sovjet-epoken og studerte kirkehistorie uten å ha den fjerneste tilknytning til dissident-virksomhet. Det var nettopp derfor patriark Aleksij II utnevnte ham til metropolitt i St. Peterburg og Ladoga. Johansen har registeret at mannen nå er både anti-semitt og anti-demokrat. Kanskje han skulle ha lagt til at metropolittens pressetalsmann - som i den svakelige metropolittens sted organiserer produksjonen av såvel prekener som politiske bannbuller, og i realiteten bare bruker sjefen som talerør - samarbeider nært med tidligere visepresident Aleksandr Rutskoj og har fått en av topplassene på hans liste Derzhava ved de forestående parlamentsvalg. Veien til det virkelig ekstreme russiske høyre er fremdeles lang.

3. Johansen siterer en «diakon Kurajev» (s. 31) uten å opplyse at vedkommende var intet mindre enn partriarkens personlige talsmann og senere ble utnevnt til dekanus for det nyopprettede ortodokse universitetet, hvor han fremdeles sitter. Et hjertesukk blir da til en autoritativ uttalelse.

Det er utvilsomt på tide med en norsk studie av religionens og nasjonalismens plass i Russland etter kommunismens sammenbrudd. I en relativt fyldig litteraturliste bak i boken forsøker Johansen å skape inntrykk av at han har satt seg godt inn i det spørsmål han behandler, og generøst deler han da også ut karakterer til ulike forfattere og skribenter.

Ingen i Norge har skevet mere gjennom årene om russiske kristnes problemer enn bladet Ropet fra Øst, som Norsk Misjon i Øst (tidligere Misjonen bak Jernteppet) utgir. Dette har tydeligvis ikke Johansen lest. Jane Ellis' standardverk, The Russian Orthodox Church, er også utelatt fra litteraturlisten. Her kunne Johansen har lært en ting eller to om forholdet mellom kirke og KGB, f.eks., men istedet påberoper han seg Jevgenija Albats' The State within the State. Nå har aldri Albats arbeidet spesielt med kirkespørsmål (det har hun heller aldri latt som), og hun har aldri lagt skjul på at skribenten Aleksandr Nezhnyj har bært hennes viktigste kilde om KGBs rolle i kirken. Opplysningene Johansen refererer til (se s. 26), er da også hentet rett ut av Nezhnyjs artikler i bl.a. Ogonjok. (Om han hadde giddet, kunne han dessuten ha snakket med fader Gleb Jakunin - som ledet en parlamentarisk undersøkelseskommisjon i sakens anledning - og Vadim Bakantin, som i egenskap av KGB-sjef efter statskuppet i august 1991 åpnet KGBs arkiver nettopp for Jakunins kommisjon.)

For å vise hvor aldeles forferdelig det står til med overtro og naivitet i dagens Russland, smører Johansen ekstra fett på. To «healere» har sine egne fjernsynsprogrammer, heter det (s. 41). Det har de ganske enkelt ikke, og den ene av dem - Anatolij Kasjpirovskij - er avslørt som dilettant for lenge siden og rømte nærmest utenlands for å unngå søksmål for kvakksalveri. Scientologene har fått en egen lesesal på Moskva-universitetet oppkalt etter L. Ron Hubbard, sektens grunnlegger, leser vi (s. 39). Da jeg selv undersøkte saken, kunne Jasen Zasurskij, dekanus ved det journalistiske fakultetet, fortelle at scientologene etablerte seg på fakultetet som en klubb for science fiction-fans, som for egen regning pusset opp den forfalne lesesalen. Da det ble klart hvem de egentlig var, forsvant de. Moon's Unification Church er på offensiven i hele Russland, får vi også vite (s. 33). Johansen kunne jo fortalt om Mikhail Gorbetsjovs gode kontakter med mannen i samme slengen.

Referanser til ikke-navngitte samtalepartnere og ulike russiske aviser og tidsskrifter fremstår som billig jåleri for galleriet når vi ser hvordan informasjonen faktisk er rasket sammen i all hast. Johansen behersker ikke engang den ufullstendige litteratur han refererer til, og fordi han aldri har utmerket seg med gode russisk-kunnskaper, begår han en rekke småfeil både i omtalen av russisk språkhistorie (som virkelig er av betydning for en forståelse av den ortodokse kirke) og i bruken av russiske navn og ord. Når han anbefaler en doktorgrad fra 1993 for å forstå det nye russiske høyre, er det sikkert ment å skulle imponere legfolk det også. Nå går imidlertid utviklingen så fort i Russland at en slik fremstilling er sterkt foreldet allerede.

Med mangelfull eller foreldet informasjon til disposisjon er det ikke til å undres over at Johansen feilinformerer om den ortodokse kirke. Han forteller f.eks. (s. 34) at den russisk-ortodokse kirke har 136 klostre. Ifølge biskop Arsenij var det imidlertid tale om 333 klostre ved siste telling, hvorav 20 nye kom til i løpet av 1994. Johansen forteller dessuten om 8000 gjenåpnede kirker. I virkeligheten er det tale om 8000 nye menigheter de siste 5 år, mens det samlede antall ved siste telling utgjorde 15.985 - betjent av 12.841 prester og 1402 diakoner. (Ifølge patriarken ble det dessuten 40.000 flere munker og nonner i 1994, mens antall kirkebesøk viser en fallende tendens, bl.a. i Moskva og andre større byer. Tallenes tale er kort og godt langt fra entydig.)

Hvordan skal vi få kvantifisert tro som sosial og politisk fenomen i dagens Russland hvis tallene er så motstridende?

Johansen hevder f.eks. at det er 25 millioner muslimer i Russland. Sannheten er at ingen vet hvor mange det er! Hva er en muslim? En som besøker moskeen hver fredag? En av tyrkisk-etnisk eller tatar-opprinnelse? Tar men det siste som utgangspunkt, kan det være tale om 37- 40 millioner, ifølge enkelte beregninger. Bare KGB har alvorlig forsøkt å finne ut hvor mange det virkelig er tale om (bl.a. ved å gi skolebarn spørreskjema med spørsmål om hjemmets religiøse preferanser), men de holder tallene for seg selv. Ved neste valg vil en egen muslimsk liste teste velgerpotensialet.

Johansen referer til ulike undersøkelser som forsøker å kvantifisere antall troende ortodokse - men uten at de forvirrede tallene efterlater noe klart inntrykk. Ingen vet - eller kan vite, bortsett fra Gud selv - hvor mange som definerer seg selv som russisk-ortodokse, og det er høyst uklart i hvilken grad en slik identifikasjon kan få noe entydig politisk uttrykk ved valgene.

Aleksandr Nezhnyj og andre russiske eksperter på forholdet kirke-stat formoder at presteskapets mulighet til å påvirke elektoratet er minimal, mens Johansen suggererer frem et folk uten effektivt immunforsvar, som faller for alle slags totalitære og ekstreme fristelser. Om patriarken får tilbake noen gamle ikoner, og borgermester Jurij Luzhkov gjenreiser en ødelagt katedral i Moskva sentrum, eller metropolitt Ioanns adepter forfekter rabiat anti-semittisme og anti-vestlige holdninger, betyr ikke dette at «den ortodokse kirke» er leverandør av en ny, statsbærende ideologi. Synlighet i mediabildet og politisk innflytelse er ikke det samme.

Eller sagt på en annen måte: Om Jahn Otto Johansen rasker sammen noen telegrambyråmeldinger og snartitter i noen gamle bøker og et par ferskere tidsskrifter, blir ikke resultatet en veiviser gjennom Russlands åndelige hverdag, men en nokså tilfeldig samling upresise observasjoner som bare den frekke kan pretendere formidler innsikt.

Anmeldt av Hugo Erikssen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.