Aschehoug 1995

Ikke noe for sykehussengen

Krim-bøker som åpner med å sitere Yeats og tilrive seg persiske ordtak allerede før selve intrigeteksten er påbegynt ser jeg med lett skepsis på, i hvert fall når de er amerikanske.

Privatdetektiv Carlyle er drosjesjåføren som får en nytt barnefotografi i posten hver uke, inntil avsenderen dukker opp i form av en nedbrutt mor som har mistet sin kreftsyke datter på et presisjefylt privathospital. Der skjuler det seg mye rart. Det gjør det også hjemme hos Carlyle der katten hennes - Tom Cat - abonnerer på The New York Times Book Review; papagøyen Røde Emma babler i vei og leieboreren Roz sprader rundt med sjokkhvitt hår, påspyttede svarte bukser og en illrød T-skjorte med teksten «Ni av ti menn som har prøvd Camel foretrekker kvinner». Carlyle selv spiller gitar «Gammeldags blues. Mest Delta, og litt cityblues». Psykologen i dette dramaet spiller trommer: «rock og punk», så Yeats dikt passer «perfekt» til både personer, miljø og handling i boken. Yeats passer selvsagt ikke i det hele tatt.

For det som ligger forfatterinnen på hjertet i Snapshot er å utlevere privatsykehus-rutiner som kanskje kunne ha skyld i at en liten pike døde, eller ble drept. «Det er vel ingen som sender et barn på et sykehus hvor det kanskje er en morder gående løs?» spør Carlyle seg retorisk, mens hun fordeler mistanken på legene og pleierskene som jobber på sykehuset, med særlig skråblikk til anestesilegene som jo har tilgang til dødelige medikamenter. Forfatteren henviser til en kvinnelig ansatt på et sykehus i Texas som hadde myrdet seksten barn med gift: «Hun sa at hun hadde gjort det for å vise ledelsen at sykehuset hadde et stort behov for en pediatrisk akuttavdeling», skriver Barnes før hun lar sin heltinne Carlyle beskrive hendelsen som «den lille godbiten».

Historien i Snapshot blir riktig nok mer sammensatt underveis, men i hovedsak drier det seg om sykejournaler over pasienter med akutt lymfatisk leukemi som dør i løpet av samme dag på JHHI-sykehuset. Barne-fotografiene avslører etterhvert en profesjonell fotograf, men på vei mot løsningen av historien skal vi innom en rekke omveier som har det felles at de er der for å trekke ut tiden, ikke pirre leselysten.

For meg blir derfor Linda Barnes Snapshot metervare uten særpreg skrevet med den fantasiløse og spenningshemmede fortellerstemmen som preger mye amerikansk krim for tiden.

Anmeldt av Espen Mineur Sætre

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.