Cappelen 1995

Farmasøytisk fagkunnskap

Engelske Frances Fyfield skal visstnok være på vei til å bli en av Englands mest leste krimforfattere; hun er advokat med praksiserfaring i nærmere tyve år - erfaringer som preger bøkene hennes.

Fyfield avslører for så vidt ektemannens motiv for en slik ugjerning allerede i prologen, og hun legger ikke skjul på at noe har skjedd mellom ektefellene: «Så lukket han vinduet omhyggelig igjen, som hans kone ville gjort. Fulgte planen nøyaktig… Han glødet av triumf, han skjøv vinduet lenger opp og var fristet til å rope ut en hilsen, men isteden lukket han det stille.»

Helen West har ordet i sin makt selv når hun ligger nyoperert i sykehussengen og føler seg: «Uvel. En ekkel følelse av at noen har rotet med innmaten min. Nederste halvdel av meg likner et påskeegg med geitebukkskjegg.» Årsaken er selvsagt ettervirkningene av en laparoskopi slik pasienten opplever det, får vi vite, og takk for det.

Farmasøyten Carlton var på legemiddelseminar da hans hustru døde, så han har alibiet i orden. Men resten av mannens psyke står det ikke så godt til med: «Skammen, den hete, brennende skammen som skar gjennom underlivet mens han satt der i kjøkkenet, så intens at hånden automatisk la seg beskyttende over skrittet. Liten og perfekt i formen, hadde moren sagt, rørt ved den hele tiden, kildret ham. Nå når han satt der redd og alene syntes han han kunne kjenne fingrene hennes igjen, som halte og dro i den vesle guttetissen til den våknet til liv…»

Spørsmålet er med andre ord hva den tidligere hardt seksuelt plagede og nå ganske undertrykte farmasøyten med eget apotek har gjort med sin apotekerhustru; hva hennes stadige omgang (les: sniffing) med kloroform betyr for etterforskningen i saken. Klorofom kan nemlig «være et afrodisiakum... Du drypper litt på en ren klut, og snuser i omtrent seksti sekunder.» Og siden forfatteren tar sin kunnskapsformidling av tunge gasser svært alvorlig, får vi vite svært mye om kloroformens egenskaper, blant annet at bruken av det har det samme problem som ethvert bedøvelsesmiddel som pustes inn, nemlig å få i pasienten tilstrekkelig til at han sovner, og samtidig gi ham tilstrekkelig oksygen til at han holder seg i live.

Vi aner altså hva som er skjedd med apotekerfruen, men klarer Helen West å bevise at det virkelig var ektemannen som tok livet av henne?

Fyfield byr på nok teknisk fagkunnskap og tilstrekkelig skriveglede til å underholde; hun syr sammen en psykolgisk troverdig historie uten å gå for nært og sært inn i detaljene (noe jeg faktisk tror ville vært en styrke for historien om hun hadde gjort det), og det betyr interessant krimlektyre skrevet inn i et enhetlig og godt beskrevet miljø.

Espen Mineur Sætre

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.