![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Sigmund Jensen debuterer i høst med novellesamlingen Antikvarens datter og andre noveller, tolv tekster som dreier seg om lengsel, ønske om forandring og problemer rundt det å kommunisere med andre.
På Aschehougs presentasjon av høstlisten for en måndes tid siden skrøt forlaget uhemmet av Jensen, og fremhvet ham som et talent de hadde virkelig store forventniger til. Fra sitt hjemsted Stavanger skriver den 27-årige Jensen om mennesker som ikke får hverdagen til å fungere.
- Virker som de fleste karakterene har møtt på en eller annen vegg i livet, som om en eller annen grunnsten har falt bort, og de er veldig søkende?
- Det er nokså bevisst. Det er diktning dette, men i den grad jeg legger igjen noe som er personlig, tror jeg nok at det må ligge på det planet
- Søken etter noe?
- Ja, det tror jeg nok.
- Noe som kanskje har vært, noe som man ønsker tilbake?
- Kanskje ikke akkurat det, jeg tror lengselen etter et eller annet udefinerbart er et dekkende ord.
- De forskjellige karakterene i historiene dine er spredd i alder, er det for å gjøre lengselen allmengyldig?
- Det er ikke noe bevisst, hvis du tror det tillegger du meg ting som ikke er tilsiktet.
- Men det er bevisst at lengselen går igjen hele veien?
- Ja, når jeg satt og skrev og oppdaget at novellene kanskje kunne samles, så begynte jeg vel kanskje å arbeide med tematikken mer helhetlig, sånn at det er noe som binder samlingen i hop.
- En annen vanlig løsning er vel på en måte å spre det, for det er jo også en av novellesamlingens muligeheter, det at man ikke behøver å ha en helhet.
- Ja, men jeg ville det annsleis, ha, ha.
- Har dette med at du nærmer deg å skrive en roman, med sitt helhetlige konsept?
- Ja…det å skrive en roman innbiller jeg meg må være noe voldsomt arbeid.
- Du har fått litt smaken på hvor hardt det er med noveller?
- Ja, det kan du si. Men den friheten som romanen som genre tilbyr, appellerer til meg. Det er jo en del resonnerende, eller essayistiske partier, og den slags føler jeg ligger for meg, og jeg tror jeg kanskje kunne stått friere til å forfølge eventuelle resonnementer i en roman.
- Er det noen bestemte forfattere du har latt deg inspirere av?
- Nei det er det ikke, det er mange forfattere jeg setter pris på. Men en vil jo i det lengste forsøke å tviholde på seg selv.
- Mange av karakterene er opptatt av døden, kanskje som et alternativ til livet?
- Ja, nå vil jeg ikke at du skal oppfatte meg som suicidal eller noe sånt, men det er vel noe av det jeg har lagt igjen av meg selv, det som kanskje kan spores til meg… blir det ikke litt banalt å snakke om dette?
- Du skal ikke være for sikker på det
- For man lever jo livet i lys av døden. Jeg tror det er Woody Allen som har sagt engang at så lenge han vet han skal dø så har han store vanskeligheter med å more seg. Det er kanskje den tanken det spinner ut av. Men selve ordet «død» trenger ikke innbære den konkrete fysiske død, men det er vanskelig for meg å si noe uten å tillegge teksten noe den ikke var ment for.
- Du hopper en del mellom første og tredje person?
- Det går mest på magefølelsen.
- Du bare begynner å skrive, og så klaffer det?
- Ja, men det har hendt at jeg har forandret. Det vil si at jeg har begynt med et blikkpunkt og så ha jeg funnet ut at dette ikke fungerer, og så har jeg forsøkt meg frem med andre.
- Når du sendte inn samlingen til forlaget, ba de deg forandre mye, eller er det nå veldig likt slik du i utgangspunktet skrev novellene?
- Det er faktisk helt likt.
- Helt likt!
- Ja, men det var en del lengre perioder som de ønsket at jeg skulle stramme inn litt, og enkelte ortografiske mangler, men ellers er de sånn som jeg sendte dem.
- De ville at du skulle knappe inn på noe, har det med at de fleste novellene er stramme i formen, veldig tette?
- Nå glemmer jeg foresten en ting, jeg hadde skrevet en i - nå husker jeg ikke hvilken novelle det gjaldt - men jeg hadde skrevet den i presens, og ville de ha den forandret til preteritum... eller omvendt, det husker jeg ikke.
- Novellene dine er relativt lange, hos mange andre kan de jo være ned
mot en to-tre sider, mens flere av dine er over tyve.
- Ja, jeg ble
forbauset selv, jeg sendte vel inn hundre og atten sider, så det har vel
med boktrykking og sånt å gjøre. Jeg trodde ikke de
var så lange.
- Så det er mer tenkniske tilfeldigheter som
spiller inn?
- Kanskje, men hvis du tenker på kortere ting, så tror jeg ikke det ligger for meg.
- Og du har ikke blitt fristet til å bli veldig eksperimentell?
- Nei, jeg har ikke noe ønske om det, og jeg ikke førsøkt meg på det heller, men jeg setter pris på å lese sånne ting, jeg synes det kan være interessant å lese alle slags former for eksperimenter, men jeg har ikke noen voldsom eksperimenttrang selv.
- Avslutnings- og tittelnovellen er veldig positiv, i motsetning til i fleste andre novellene, det gir en følelese av at forholdet mellom de to menneskene kan fungere?
- Ja, selv om det i mange av de andre novellene er forhold som overhodet ikke fungerer, enten det er parforhold eller mor/sønn-forhold eller hva det måtte være, men jeg lever jo selv i et forhold som fungerer, så det må gå an, mener jeg.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]