Aschehoug, 1995

uhygge

Sigmund Jensen debuterer med tolv velskrevne noveller om den berømte tomheten. Han skriver ærlig og depressivt, han er flink og uoriginal.

Dette med tomhet i litterær form er muligens et trendavhengig fenomen. Det har vært perioder hvor det å lese bøker om livets eksistensielle tristhet er blitt sett på som noe alternativt, et opprør mot autoriteter og den konvensjonelle majoritet. I dag, på 90-tallet, tror jeg ikke det er så mange som får det store kick'et og løper til bokhandelen når de får høre om en bok som handler om tilværelsens tomhet. Det gir ikke lenger den helt store intellektuelle orgasmen å gå svanger med en ilter, liten Nietzsche eller Camus i magen.

Sigmund Jensen skriver seriøse historier om kjedsomheten og livstrettheten. Det er ingen grunn til å spøke med eksistensen, synes han å mene, hvis ikke undertonen er bitter eller etsende ironisk. Dette ser selvsagt bare én tolkning, og det er lov å tolke flere av Jensens noveller både galgenhumoristisk og parodisk. Denne anmelder ser imidlertid ingen evne hos Jensen til å si noe vesentlig om tomheten og trettheten. Og det er jo trist, siden Jensen er «flink» til å skrive.

Sigmund Jensen er en ung rogalending, men han skriver overveiende om godt voksne og eldre kynikere som er trette av livet, og en god porsjon puritansk masochisme kommer godt med hvis man skal ha noen glede av disse novellene: «Mitt liv er en komposthaug, en skakkjørt, forslitt plombe, en obstipert tarm. For hva er egentlig livets skole, om ikke vanviddets, lidelsenes og motbydelighetenes universitet, ondskapens og søppelets, bitterhetens, løgnens, angstens og hatets grunnskole, sjofelhetens, den ulykkelige kjærlighetens og de sylspisse albuers gymnasium?»

De av novellene som ikke handler om de ensomme og de trette presenterer de traurigste sidene ved samlivet mellom mann og kvinne, og jeg blir sittende å lure på hvor det er Jensen vil hen med denne lite originale psykologiske realismen. Vil han vise frem for oss all den stusslige, trivielle psykologien vi baker livene våre inn i? Det kreves tross alt en god del for å skrive interessant psykologisk realisme i vår ironiske, parodiske tid. Kanskje disse novellene med fordel kunne vært ikledd en mer sparsommelig prosa, så kunne leseren legge inn de psykologiske refleksjonene selv, slik som i novellen «Fødselsskriket»: «'Kan du ikke sette deg', sa han. `Det kommer snart et bra program.'»

I stedet blir Jensen pratsom i sine forsøk på gjøre karakterene og situasjonene troverdige, slik at det skinner igjennom at dette ikke er selvopplevd, men noe forfatteren forsøker å dikte seg inn i. Han stoler ikke på det korte og nøkterne, han stoler ikke på leseren, men må forklare alt fullt og helt.

Jensen starter historiene sine «midt i», uten å konkretisere situasjonene med egennavn og andre elementære ting, slik at det tar litt tid å skjønne sammenhengen, og etter en stund oppdager man med et sukk at alle novellene dreier seg om det samme, den intellektualiserte tomheten. Og da hjelper det ikke stort at du «skriver bra». Du griper ikke leseren med monotone beskrivelser i det uendelige, uansett hvor solid og feilfri norsk du skriver. Du får ikke nødvendigvis sjangs på jentene selv om du er flinkest i klassen. Det hjelper ofte med noen vågale rampestreker, og litt utstråling og sjarm, selv om jeg forstår at Antikvarens datter ikke er et mislykket forsøk på å sjarmere.

Dette er Sigmund Jensens første bok, og det er ingen grunn til å avskrive ham, selv om novellene hans mangler de gode idéene, de dristige sprangene og de erkjennelsesmessige overraskelsene. La oss bare håpe at han ikke ender opp blant klippekort-forfatterne våre som tråkker rundt i sin gledesløse tematikk og rutinerte skrivekunst, og som alltid er fyldig representert i bibliotekhyllene.

MIKAEL GODØ

TRIST: Antikvarens datter er en flink, men udristig novellesamling.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.