Oversatt av Kari KemŽny

Cappelen 1995

På vei med Che

Som så mange andre noen-og-tyve åringer, har også Che Guevara vært på loffen i Latin Amerika, og Motorsykkeldagbok er en liten fortelling som viser den todimensjonale plakatlegenden fra en menneskelig side

De to setter i gang i desember, kjøretøyet er en sliten motorsykkel som ikke er helt enkel å manøvrere på de dårlige veiene, og allerede første dagen går de i bakken ni ganger. Sykkelen får så mye juling at den faller mer og mer fra hverandre, og må kasseres etter kort tid.

Boken er en ganske streit reiseskildring, fortalt av en ung mann med energi og humor. Che har tatt en pause i sine legestudier for å gjennomføre reisen, og bruker sin fremmelighet for å skaffe kost og losji billigst mulig, aller helst gratis. I Chile fremstiller de to seg som eksperter på lepra, og surfer gjennom landet som helter ved hjelp av en avisartikkel, som forteller om de to unge mennene som sier de har kommet til landet for å dele sin ekspertise med de lidende. I det hele tatt er boken full av fikse triks for hvordan man skal kunne leve best mulig uten penger. Med sin argentinske mellomklassebakgrunn blir Che og Alberto som overklassegutter å regne i de fleste andre latinamerikanske land, noe de gjerne utnytter til sitt eget beste.

Etter at motorsykkelen har takket for seg, går de to over til haike- og snike-metoden, og etterhvert som reisen skrider frem, kan spirene til den fremtidige revolusjonslederen sees. For de to møter mer og mer nød og lidelse, og det virkelige vendepunktet kommer i Peru hvor de besøker en gruve og ser hvor jævlig arbeiderne har det.

Det tenner en glød i begge, de får respekt og sympati for disse menneskene som må jobbe under håpløse forhold for å skaffe seg litt mat, samtidig med at jobben tar livet av dem.

I det første kapittelet uttrykker Che hvilken innvirkning reisen hadde på ham: «Denne vandringen uten mål i vårt «Amerika med stor A» har forandret meg mer enn jeg trodde.» For den ungdommelige gløden de første delene av boken viser, sklir over i en politisk glød rettet mot den situasjonen mange arbeidere og urbefolkingen i landene må leve under. Selvfølgelig er det kommunistiske idealer han finner som botemiddel på den sosiale urettferdigheten han blir kjent med.

For mange i dag er Che Guevara en plakat, et todimensjonalt symbol på opprør, derfor er det moro å lese Motorsykkeldagbok. For Che har vært som all annen ungdom, han var hypp på å snylte seg til en fyll, en saftig lammestek, spille forball og reise på bommen i Sør Amerika med en god kompis. Boken har god driv, den freser gjennom diverse opplevelser, uten særlig dialog og den dveler ikke mye. Språket er det god flyt i, fortellingen beveger seg mellom presens og preteritum, uten at det blir noe problem.

Omtrent samtidig i USA drev Jack Kerouac og hans venner med mye av det samme, på en enkel måte kan Motorsykkeldagbok kalles en On the Road (På kjøret) uten dialog. Det meste av boken har Che skrevet underveis, det som er fylt inn i ettertid er langt mer politisk. Hans politiske oppvåkning må ha vært temmelig hurtig og kraftig, for en tre års tid etter at han kom tilbake til Argentina, hjalp han Fidel Castro i kampen mot Batista-regimet på Cuba, et land hvor han ble til 1965.

Grunnen til at manuset først blir utgitt nå, nesten tredve år etter at Che ble drept i Bolivia, er at det inntil nylig har vært ukjent. Grunnen til at boken har fått tittelen Motorsykkeldagbok er jeg litt mer usikker på, for det meste av reisingen foregår andre fremkomstmidler, og originaltittelen er Notas de Viaje, hvilket skulle bli noe sånt som «reisedagbok» på norsk.

Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.