Bokkronikk:Klaus Mann: Eksil, motstand, selvmord

Knapt noen nedla en slik innsats mot fascismen som Klaus Mann. Etter krigen spurte han om etterkrigstiden ville ha bruk for mennesker som ham. I 1949 begikk han selvmord.

I 1979 iscenesatte den franske regissør Arianne Mnouchkine Mephisto på Theatre

du Soleil; dermed ble gjenoppdagelsen av Klaus Manns mesterverk satt i gang.

Klaus Manns selvbiografi Vendepunktet - en livshistorie forteller om dette hans imponerende fortellerverks tilblivelseshistorie. Forfatteren, den teaterbesatte entusiasten, eventyreren, den narkomane, pasifisten, asylanten som ble US Army-soldat, sønnen, vennen - hele dette mangfoldet, dette livets ambivalens er denne biografien vitnesbyrd om.

Og om forfatteren av den verdenskjente romanen Mephisto - et dokument om et nytt estetisk program, som er så forskjellig fra Symphonie Pathetique - skrevet umiddelbart før Mephisto - en Tsjaikovskij-roman som har et elitært konsept, hvor forfatteren inntar en aristokratisk distanse til samfunnsproblematikken. I Mephisto er dette grunnleggende revidert; her har man med antifascistisk poetikk å gjøre. Derfor er Mephisto milepælen i Manns forfatterskap.

Klaus Manns kunstnerskikkelse er etter 1935 en annen - blottet for moralsk indifferens. Det elitære kunstnerkonseptet er endret, bedre sagt definisjonen av kunstnereliten har endret seg. Det er ikke selve kunsten, men kunstneren som pålegges det moralske ansvar og dømmes ut fra moralske kriterier som kunstnerens forhold til nazi-regime. Kunstneren i romanen som velger eksil, som Dora Martin, eller illegalitet, som Otto Ulrichs, er motpoler til andre som velger å bli og feirer nazitriumfer. Dette onde innhenter dem, som Hendrik Höfgen, Berlin Teaters stjerneskuespiller, som inngikk pakt med dievelen. Diskrepansen mellom eksil og valget om å bli er spørsmålet om moral og umoral, redusert til forskjellen mellom «Gut und Böse». Beslutningen om å bli i Hitlers, Görings og Goebbels' Tyskland er en holdningstagen for det Onde. En stillingstagen som i høyeste grad har preget Klaus Manns liv, hans elitekunstner-tilværelse og hans kunstoppfatning. Utviklingen mot den samfunnsengasjerte forfatteren går parallelt med forfatterens utvikling fra pasifisten til soldaten.

Det var fascismens trussel som gjorde at Klaus Mann reviderte sine pasifistiske overbevisninger. Allerede i 1938 i sin minnetale til Carl von Ossietzky formulerer han det slik; «De som virkelig er for fred, viser ingen forsoning overfor dem som driver oss i krig. Til pasifismen i dag hører mot.» Innflytelse fra onkelen Heinrich Mann, ved siden av Klaus Manns store forbilde André Gide, var årsaken til Klaus Manns holdningsendring.

Heinrich Mann forfektet både i sine essays og foredrag den «kjempende humanismen».

Klaus Manns innstilling til krigen ble, bortsett fra disse litterær- politiske påvirkninger, vesentlig formet av den historiske erfaringen med borgerkrigen i Spania. General Francos maktovertagelse ble massivt støttet av Tyskland og Italia som utløste den tre år lange borgerkrigen som ble den globale konfliktens «Prolog oder erster Akt». Den republikanske folkearmeen førte en bitter motstand mot rebellen og fascisten Franco, hjulpet av sovjetiske våpen, internasjonale brigader med frivilige fra hele verden, med kunstnere som Ernest Hemingway, George Orwell, Ludvig Renn, Willi Bredel og Ernst Busch på sin side. Klaus Mann dro også til Spania sammen med søsteren Erika i 1938, som reporter og var der tre uker. De møtte «krigens skueplasser», snakket med politikere og soldater. «Intrykkene er storslagne og dystre. Folkets motstandsviljen er beundringsverdig», skrev han, for å slå fast følgende i artikkelen «Zurück von Spanien» … «for første gang i vår emigrasjonstid følte vi at vi kan seire».

Også i emigrantromanen Vulkan (1939), dette store epos mot fascismen, blir den spanske borgerkrigen et paradigmatisk bilde på heroismen og den lengtende enhetlige antifasjistiske fronten. Hovedpersonen, forfatteren Marcel Poiret - i virkeligheten Klaus Manns venn René Crevel - drar til Spania som «interbrigadist». Han har fått nok av store ord og lengter etter bli en del av helheten, av kollektivet. Han dør som vanlig soldat…«ins Herz getroffen». En tysk interbrigadist sier stolt: «Fascistene er ikke helter, tvertimot. Bare svikt, uenighet og motløshet i våre rekker gir fascistene sjansen til å seire. Vi skal overvinne våre feil og feilgrep takket være dette forbildet, den inspirasjonen som dere, det spanske folket, gir oss. Det store faktum, at dere har kjempet; at dere er enige, kommer til å bestemme dette århundrets historie».

Romanen utkom i 1939 på Guerado forlag i Amsterdam. Tyske tropper annekterer Böhmen og Mähren i mars 1939. I september 1939 angrep Wehrmacht Polen. I realiteten betydde det «vulkanens utbrudd». Også i selvbiografien Vendepunktet har forfatteren tatt i bruk vulkan- bildet, som stilmiddel for å beskrive den truende verdenskrigen anno 1939.

I 1939 utkrystalliserte forståelsen av en ny politisk kurs seg. Manns tro på folkefronten ble sveket, han ble forferdet av den nye politiske kurs i Moskva. Den tysk- sovjetiske ikke-angrepspakt anså han som «Kremls risikable og kyniske spill» - han fordømte også den Røde Armes angrep på Finland.

Allerede i 1938 erklærer Klaus Mann det store dilemmaet: «Det kommer en dag, når ethvert ungt menneske blir stilt overfor følgende spørsmål. Hvordan tjener jeg best menneskehetens fremskritt. Er det nok å bidra med åndens våpen?»

Da han på slutten av 1941 meldte seg frivillig i US Army, var det ikke grunnet noen politiske innsikter. Som tysk forfatter i amerikansk eksil følte han seg mislykket og ensom i New York, outsidertilværelsen på Hotel Bedford kjedet ham, ikke engang rusmidler kunne gi ham varig trøst. Han tenkte at som soldat ville han ikke følt seg så utestengt fra det store felleskapet: «Å være outsider er en utålelig ydmykelse».

Klaus Manns beslutning om å melde seg inn i US Army har de samme motivene som hans romanfigur Marcel Poiret i Vulkan; Poirets beredskap til - eller forhåpning om - endelig å bli en del av fellesskapet gjennom soldatdød.

I etterkrigs-Tyskland var situasjonen skuffende, ja deprimerende. Krigsavslutningen skulle være et vendepunkt - enten i retning av en forent verden eller til avgrunnen. En oppriktig forståelse mellom øst og vest er «conditio sine qua non». Den kalde krigens nyopprettede fronter førte de to polene til mektige konfrontasjoner. I sitt siste store essay «Die Heimsuchung des europäischen Geistes» nedtegnet Klaus Mann denne felleskrisens balanse: «Kampen mellom de to antiåndelige kjempemakter - de amerikanske pengene og den russiske fanatismen - gir oss ikke rom lenger til intellektuell uavhengighet og integritet. Det eneste som kunne hjelpe er de forhåpningsløses fortvilede opprør, som er beredt til den ytterste konsekvens: hundrer, ja tusener av intellektuelle burde gjøre det Virginia Woolf, Ernst Toller, Stefan Zweig, Jan Masaryk har gjort. En selvmordsbølge som de mest fremragende, de feirede ånder ofret seg for, hadde forskrekket og vekket folk fra deres letargi.»

Hvorfor begår man selvmord? Fordi man ikke vil oppleve den neste halve timen, de neste fem minuttene, ikke KAN oppleve dem. Plutselig er man ved det døde punktet, dødspunktet. Grensen er nådd - ikke et skritt videre! Smaker det bittert? Hva gjør vel det? Livet har ikke akkurat smakt søtt. Je suis degoute de tout….

Han var en emigrant, en eksilert, ikke av politiske grunner, men fordi han ikke følte seg hjemme, ikke hadde noe hjem noe sted. Han led overalt. Omsider kom berømmelsen, denne ironiske, som regel for sene kompensasjonen for et martyrium, som det ikke finnes noen betaling eller trøst for. Det finnes ingen trøst.

Den trøstesløse, berømte Peter Iljitsj kommer til å dø sin trøstesløse, stjlålne død; han begår selvmord, med listig diskresjon, treogfemti år gammel. «Kort syding og bobling - hvem gjør det trett? Meg allerede lenge: 'Smerten gjør trett…' Slik heter det hos Stefan George, også en som kjente til Eros hjemsøkelser. Hvorfor skrev jeg min roman «Mephisto»? Den tredje boken jeg utgav i eksil i 1936 handler om en usympatisk figur. Skuespilleren som jeg her presenterer, har riktignok talent, men ellers ikke stort som taler til hans fordel. Særlig mangler han de moralske egenskaper som man vanligvis sammenfatter under begrepet «karakter». I stedet for «karakter» er det hos denne Hendrik Höfgen bare ærgjerrighet, forfengelighet, sykelig opptatthet av berømmelse, virkning. Han er ikke noe menneske, bare en skuespiller. Var det nå bryet verd å skrive en roman om en slik figur? Ja; for komedianten blir en eksponent for, et symbol på et tvers igjennom komediantisk dypt usant, uvirkelig regime, mimekunstneren triumferer i løgnernes stat. «Mephisto» er romanen om en karriere i Det tredje rike. Hermann Kesten i sin anmeldelse av «Mephisto» sier følgende; Han makter mer, han tegner medløper- typen, en fra millionen av de minste medskyldige, som ikke begår de store forbrytelsene, men spiser mordernes brød, som ikke er skyldige, men blir det; som ikke dreper men tier om drapene, som vil ha heder ut over det de har fortjent og slikker de mektiges føtter, også disse føttene vader i de uskyldiges blod. Denne millionen av de små medskyldige har «slikket blod». Derfor utgjør den en støtte for makthaverne.» (1937)

I 1945 utkommer i The Stars and Stripes summen av det opplevde: «Tyskerne viser ingen tegn for ansvarsfølelsen, enda mindre skyldfølelsen. De begriper ikke, at deres nåværende misere er en direkte, nødtvungen (følgeriktig) konsekvens av dette, som Tyskland som kollektiv, i de siste fem årene har gjort i løpet av de siste fem årene.

Forfatteren som i eksil utrettelig skrev om «das andere Deutschland» fant det ikke i «Ruinenstädte unserer verfluchten Ex- Heimat».

De gjengse holdningene som «vi visste ingenting om nazi- regimets forferdelser» frapperte ham ytterligere. Kun som besøkende kom han tilbake til Tyskland - han så på seg selv som verdensborger av amerikansk nasjonalitet og pendlet mellom Europa og Amerika. Manns brev og reportasjer han skrev etter krigens slutt er de mest markante litterære dokumenter om denne tiden overhodet. Rehabiliteringen av nazi- kunstnere og motstandsfolk og eksilantenes alt for sene inkorporering i samfunnet noterer Mann med en nesten seismografisk presisjon. «Verden er ditt hjemland. Tilbake til hjemlandet eller eksil? En falsk problemstilling. Det eneste relevante og aktuelle spørsmål er: Vil det av denne krigen oppstå en verden hvor mennesker som meg kan leve og virke?»

21. mai 1949 dør Klaus Mann av en overdose i Cannes.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.