Regi: Zhang Yimou

Kina 1995

Shanghai-Chicago ekspress

Gong Li gjør uventet vri.

Som det meste av kinesisk film de siste årene, begynner også Shanghai Triaden som en storslått såpe for bredt lerret. Billedsnittet, dekoren og kostymene er smakfullt og lekkert til langt over smertegrensen. Det Kina vi får presentert i denne filmen ligger nærmere mellomkrigstidens Chicago enn 70-tallets norske AKP. Dette skyldes ikke utelukkende de bredbremmede hattene, røykingen og håndteringen av pistoler, men også selve persongalleriet. Mafiaens overhode er taus mann omgitt av mystikk og tvilsomme rådgivere. Menneskelighet viser han kun i forbindelse med sin elskerinne, en anmassende, oversminket kvinne med affekterte bevegelser og klynkende stemme - allment regnet for å være for usofistikert til å fortjene sjefens gunst. Et miljø av overflod, dekadanse og rå vold sett gjennom øynene til en nykomling fra enklere kår er også et grep man kjenner fra skildringer av italiensk-amerikanske miljø.

Filmen blir brått og uventet delt på midten, der hovedpersonene flykter fra storbyen til adskillig mer rurale omgivelser. Forholdet mellom dem fortettes, og med et slag blir tilskueren revet fra et eskapistisk kostymedrama til et kammerspill.

Man skulle forvente seg at filmen ville konsentrere seg omkring utviklingen til hovedpersonen. Den naive landsbyguttens intreden i mafiaen er et fristende utgangspunkt for å skildre overgangen fra barn til voksen. Tang forblir imidlertid en fåmælt og lite entusiastisk spiller på sidelinjen. Fremdriften i historien skjer rundt ham.

Til tross for at hun har spilt i en rekke gode, eller ihvertfall underholdende filmer, er dette Gong Lis første interessante rolle. En tøytes tanker er et tema flere har forsøkt seg på - men sjelden så godt som her. Den flerdimensjonale portretteringen av den intrigeskapende, falske, vulgære sangerinnen er utført subtilt inntil det sublime av skuespillerinnen og regissør Zhang Yimou.

Til tross for temaer som kulturrevolusjon og krig har den seneste bølgen av kinesisk film i høy grad vært sirkus for alle pengene, underholdning av frapperende høy håndverksmessig kvalitet. Myten om asiatisk visdom og dybde har gitt dem suksess på feil premisser, og har kanskje ført til en metthet hos et publikum som har gitt Moræus Hanssen anledning til å skryte av sitt kinopublikum som Europa-mestere i sinofili.

Denne filmen har storslåtte bilder, dyp psykologisk innsikt og stilfullt ekviperte skurker. Det burde holde.

BJØRN GABRIELSEN

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.