FILM Judge Dredd Regi: Danny Cannon USA 1995

Dystopi på samlebånd

Det Gamle Testamente møter Blade Runner.

Judge Dredd er en filmatisering av en britisk tegneserie ved samme navn. Den har i årevis gått som føljetong i 2000 AD, som på omslaget ikke bare angir bladets pris i Storbritannia, Eire og New Zealand, men også på Pluto og Mars. Man kan følgelig trekke konklusjonen at bladet henvender seg til gutter i tenårene.

Judge Dredd utspiller seg i Hollywoods etterhånden standardiserte versjon av fremtiden. Det vil si at arkitekturen ligger et sted mellom Fritz Langs Metropolis og dagens Tokyo, og at befolkningen ser ut som husokkupanter med begrenset sosial intelligens og avslappet forhold til personlig hygiene. I denne filmen bruker en del av statistene base-ball lue bak frem. Tiltroen til menneskehetens utvikling synes altså å være minimal.

Filmens «Megacity One» holdes en hårsbredd fra det fullkomne kaos gjennom en institusjon som heter «Dommerne». Disse utgjøres av uniformerte menn og kvinner utstyrt med filmhistoriens kanskje hittil råeste penisforlengere. Dommerne er lovgivende, dømmende og utførende instanser i ett, de er fortroppene til et opplyst diktatur som ledes i Max von Sydows humanistiske ånd. Sylvester Stallone har status som en uoffisiell sjefsdommer, en dommernes dommer på gateplan.

Ingen filmer er så avslørende om sin samtid som nettopp filmene der handlingen tar utgangspunkt i fortiden eller i fremtiden. Halefinnene på 50-tallets sf-romskip er et velkjent eksempel. Kjernen for fascinasjonen ved sf-filmer har imidlertid endret seg i løpet av de siste 20 årene. Før lot man seg begeistre over alt som en dag ville kunne være mulig - roboter som tok oppvasken, turistreiser til månen, etc. Idag imponeres man mest over hvilke illusjoner dagens teknikk kan mane frem på film. Flyvende personbiler er gammelt nytt, man er blitt mere opptatt av at spesial-effektene gjør flyvende biler helt troverdige.

Manuset til Judge Dredd er etter alt å tyde utviklet på rutepapir der man har satt to streker under svaret. Selvfølgelig treffer vi en veldreid dommerinne som fascineres av hovedpersonens iskalde følelsesløshet. Selvfølgelig sleper hovedpersonen på en nervøs, bablende bi-rolleinnehaver, alltid parat med en kynisk/humoristisk kommentar. Selvfølgelig er den øverstkommanderende, von Sydow, plettløs og rettskaffen, men ved et kupp erstattes han av sin slu nestkomanderende. Jamfør folkeeventyrenes konge/rådgiver-akse. Og hvis hovedpersonen i et eventyr er en prins, hvem er da hans far om ikke, nettopp, kongen?

De tradisjonelle eventyr-motivene fungerer rimelig godt, filmens neglisjerbare kvaliteter forøvrig tatt i betraktning. Verre blir det med de spesifikt amerikanske referansene. Vi serveres her en action-variant av problematikken fra komedien Twins, der Arnold Schwarzenegger og Danny DeVito spilte tvillinger, resultatet av et genetisk eksperiment der Schwarzenegger utvikles til et idealmenneske mens DeVito blir sittende igjen med svarteper i form av genetisk søppel. I MegaCity One har et tilsvarende eksperiment ført til utviklingen av den rettskafne Dredd og den psykopatiske tvillingen Rico. Etter å ha kjørt gjennom grunnplottet til Twins kaster de seg så ut i en Gudfar-pastisj. «Never go against the familiy» og andre malplasserte visdomsord fra mafia-kulturen spretter veggimellom. Før man aner ordet av det blir man vitne til «Sicilians in Space».

Konger og prinser er arketyper. Al Pacino er det ikke.

I tillegg kommer den spesifikt amerikanske holdningen til LOVEN. Når Dommer Dredd ankommer apokalypsens forgård i form av en bandekrig roper han ikke «Jeg er veien, sannheten og livet» - han er ikke den type frelser. Han roper «Jeg er LOVEN». Kun overmenneskelig selvkontroll hindrer ham i å fortsette med «Jeg er en nidkjær Gud». Stallone blir her en ideologisk pin-up for fundamentalister av alle trosretninger: den ene, ensomme mann med troskap til LOVEN, omgitt av en stinkende masse av synd, uorden og hippier med våpen. Stallone som pietist har vi sett før, f.eks. i Rocky IV der han bygget opp muskelmassen ved vedhugging fremfor moderne teknologi, i motsetning til sin onde russiske motstander.

Manusforfatterenes forsøk på å sause filmen inn i et utall forskjellige sjangere gjør Judge Dredd til en temmelig lite engasjerende film. Den er et godt eksempel på moderne, masseprodusert folkolore - utover det er det lite å hente.

BJØRN GABRIELSEN

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.