TEATER Slobodan Snajder Slangehud Regi: Mira Erceg Torshovteatret

Volum uten ekstra hold

Slobodan Snajders Slangehud er mer aktuell enn noen teatertekst kan håpe på å være idag, men her ligger også oppsetningens største problem.

Gjennom valg av tekst og tema har regissøren, Mira Erceg, og skuespillerne i praksis tatt opp kampen om den virkeligheten som nyhetsmediene har hatt monopol på de siste årene. Når de ønsker å trenge dypere «enn all verdens spaltemillimetre og grusomhetsreportasjer» kan de gjøre dette, enten ved å rope høyere enn sine konkurrenter i pressen, eller ved å utnytte den muligheten scenerommet, og da særlig amfiscenen på Torshov, gir til å formidle erfaringer i møtet med publikum.

Mira Erceg velger primært den første strategien, rope høyere enn de andre. Særlig før pause opplever jeg at muligheten til egen refleksjon og innlevelse blir overdøvet av skuespillerene selv, de stadige skiftene mellom det realistiske, varietéen og shownummerne.

Stykket kretser omkring den muslimske kvinnen Azra, som er blitt voldtatt og brakt til en forlatt sykehuskjeller av Hasan. Azra er gravid og venter barn, mens den serbiske enken Marta, som gjemmer seg i den samme kjelleren, har mistet sitt. I drømme møter Azra sin ufødte sønn, en slange, som hun mest av alt ønsker død. Marta, som har mistet det Azra venter, forsøker å ta seg av den halvt ihjelslåtte kvinnen, og hjelper henne frem mot fødselen. Slangehud utspiller seg i gråsonen mellom legende og virkelighet, i konflikten mellom de forskjellige religionene og mellom mennesker som alle er like uskyldige ofre for de mest rotfestede instinktene i oss selv. Handlingen er med andre ord så meningstung, at det burde være unødvendig å skru volumknappen til topps.

Lubos Hruzas kulisser blir et voluminøst innslag som forsterker det høye lydnivået. I en scenografi som truer med å sprenge seg ut av rommet, rammes skuespillerene inn av en høy, Vietnamliknende minnemur, tapetsert med navnene på døde mennesker. Noe av den nærheten som dette stykket så sårt trenger, når aldri igjennom dette monumentet, og for meg som satt ytterst på den ene flanken, ble det hele mer tilslørende enn avslørende.

Etter pausen løsner det en smule, samtidig som stykket et øyeblikk skifter både fokus og genre. Nå er det plutselig oss de henvender seg til, i en komisk karikatur på vestens hjelpeløshet i møte med et monster vi selv har vært med på å skape. Inn på scenen, ikledd lyseblå FN-hjelmer, kommer idealisten, som gjerne vil adoptere Azras barn, kynikeren som kan tenke seg deler av den nyfødte med tanke på transplantasjoner og journalisten som er likegyldig bare det blir en god story ut av det. Her er det publikum selv som blir satt i perspektiv, nå er det vår egen nærhet til tragedien og vår tilkortkommenhet det gjøres narr av. Når en dommer og to glade jurister behandler Azras skjebne i noe som likner på et menneskerettstribunal og publikum vet at NATO samtidig tyr til våpen for å komme til inngrep med konflikten, klarer kanskje stykket å formidle den følelsen av hjelpeløshet, uskyld og skam som Azra, Hasan og Marta bærer på.

Slangehud kaller ikke på de store enkeltprestasjonene. Den tragedien skuespillerene forsøker å formidle, bærer de sammen, ikke hver for seg. Det er imidlertid vanskelig å komme forbi Kim Haugens tolkning av Hasan, halvparten godhjertet og halvparten slesk «fikser» blant brødrasjoner og dollarstinne pressefotografer. Han står frem som en troverdig og nødvendig motpart til Tone Danielsens Marta, et bittert offer som skriver sin skjebne med store bokstaver, uten at den blir noe lettere å ta inn over seg av den grunn.

Tilslutt ender ensemblet opp med et stykke som handler like mye om vårt møte med krigen og ofrene, som ofrenes møte med seg selv. Og de publikummerne som klarer å dukke unna de overdrevne faktene, vil kanskje ha noe å reflektere over på vei ut.

AV JAN-SVERRE SYVERTSEN

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.04 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.