![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det Norske Teatret,
Hovudscenen
Det begynner så sterkt, med slik verdighet og varme og samtidig en talende fysisk avstand mellom personene i det store rommet - at fallhøyden for oppsetningen blir farlig stor: makter man å opprettholde denne intensiteten? Scenen er et stort, øde rom; skikkelsene fremstår med avklaret tyngde i komposisjoner som rent visuelt er de rene tablåer, svært vakre, betagende bilder. Oppbruddsstemningen anes fra første stund. Og det ligger sterk ladning i Tsjekhovs «smalltalk», hos ham får det hverdagslige småpratet en dobbelt bunn - det er poesi, og det ivaretas langt på vei i denne oppsetningens fortettede atmosfære, særlig altså i begynnelsen, i første akt.
Briljant begynnelse på Kirsebærhagen, men magien tappes etterhvert.
Ragnhild Hilt skaper en yndig og overbevisende godseierinne, stilfullt elegant og følsom. Og hennes motsetning - han som kjøper hennes elskede kirsebærhave - spilles på Floberg'sk vis med en intens blanding av den krypende sluhet, varme og plutselig, overveldende brutalitet som vi kjenner fra så mange store prestasjoner fra hans side. Kirsebærhaven anskueliggjøres sterkt stemningsskapende med korte, rørende sekvenser av film i sort og hvitt projisert på hele scenebildet - en effekt som blir merkelig virkningsfull også på grunn av denne paradoksale forbindelse mellom form og innhold: i stykket representerer jo kirsebærhaven en forgangen tid, en epoke som går til grunne, fordi adelen som eier den har satt seg i gjeld; mens filmen av kirsebærhaven derimot representerer den nye tid - som riktignok synes fjern for oss i og med denne filmens dirrende sort og hvitt; slik rykkes vi (publikum) ut av tid og sted - disse bildene av stykkets hovedmetafor er i beste forstand «tidløse.» De går inn i en helhet som lenge er forfinet rytmisk og ladet med vemod, et vemod som ikke bare er en herskerklasses sorg over tapt eiendom, men like mye handler om det å være underlagt «forvandlingens lov», og forgjengeligheten.
Melankoli brytes mot komikk - som når den aldrende godseieren gjentatte ganger faller i søvn i sittende stilling, og snorker; i Bernhard Ramstads skikkelse blir han en av forestillingens burleske innslag, som får den til å virke både sammensatt og helstøpt, især i første akt.
Men etter første sceneskift skjer det noe - for denne sommerscenen ved sjøen har skjær av kitsch, visuelt småpen; det er bare så vidt det holder - mye takket være Iren Reppen som i denne forestillingen skaper en frisk og sanselig versjon av stuepiken, forelsket med overbevisende naivitet i den unge lakeien som Lasse Kolsrud fremstiller med hovedvekt på det kyniske; hans latterliggjøring av den erotiske kjærlighet har sin intellektuelt artikulerte parallell i Svein Tindbergs student-filosoferinger - idealistisk fornektelse av «kjødets lyst» som får sitt pass behørig påskrevet av godseierinnen: det er «puritanisme», intet annet. Tindberg er komisk på grensen til det parodiske - men det holder så vidt, og er til tider gripende, han er virkelig «en tusseladd.» Intellektet reises i protest mot urettferdigheten i det følelsesmessige: som ellers hos Tsjekhov går de også i dette stykket omkring og elsker noen som de ikke kan få - det er nesten absurd. Forøvrig synes det også her som om hans verden består av poesi og av pengeproblemer, likelig fordelt. En skjønnhetselskende klasse faller. Godseierinnens mann har allerede drukket seg i hjel - på Champagne. Deres sønn druknet i elven. Og Ragnhild Hilt gir en overbevisende rolig og sterk monolog om det - så langt er oppsetningen god.
Dessverre uteblir stigningen. Jeg tror det skyldes at det begynner så stramt - at strengen ryker.
Slik oppstår noe av det samme problem som det ofte har gjort med NorŽn - briljant eksplosivt i første akt, med dertil hørende forventninger - og så noe relativt mer drygt. For dette utvikler seg til en slags kollektiv klagesang, med små løyer og spillopper innimellom - «Berre rot, alt saman», som han sier den gamle lakeien i Lasse Kolstads tolkning; en figur som blir til siste slutt - med siste replikk om alderdommen, trettheten, døden; og ellers plages de alle av den drepende kjedsomheten, leden, med Monn-Iversens lakoniske og til dels fint stemningsskapende musikk i bakgrunnen. Og så dukker filmen av trærne opp igjen, vi fornemmer det skjebnesvangre draget i forestillingen - det skulle bare ha vært litt strammere.
Det er en verdig forestilling - med en myk og levende Elisabeth Matheson som godseierdatteren Anja - og Anneke von der Lippe med en slags sta styrke som den evig ventende kvinne; høyreist og tålmodig går hun og håper på tegn på gjengjeldt kjærlighet fra oppkomlingen, bondesønnen og kjøpmannen - en skikkelse som blir interessant ikke minst fordi han utgjør stykkets vesentligste menneskelige kontrast til den fallende overklassen: han er både vital og innvendig forhutlet - splittet mellom overmodig sosial ambisjon og følelse av egen mindreverdighet; denne typen fremstiller Bjørn Floberg med slikt mesterskap at han også derfor blir forestillingens kanskje mest markante skikkelse - med sin indre splittelse, og sin makt: idet han svinger seg opp og kjøper selve symbolet på denne adelsfamiliens velmaktstid - Kirsebærhaven - undergår han en personlighetsforvandling; han blir fylt av en form for hybris, og drikker seg full; senere er han solid og sikker, ja til og med generøs; man merker at han etter hvert vil forsøke å skaffe seg den stilen som har tilhørt dem han kjøper ut. Og vi ser haven for siste gang på filmen - og hører lyden av hugst…
Instruktør Jacques Lasalle har jobbet i Norge før - med en utpreget sans for raffinement. Men det som var så fint en stund - de rent maleriske tablåene, hvor draktene spilte så godt med, i meget stramme og rytmiske komposisjoner, det flyter etter hvert ut i vel lange og kanskje til og med unødvendige dansescener, en tvungen festlighet som i stykkets stemningen og psykologi er forståelig og rimelig - men som dessverre tapper oppsetningen for noe av den magi den hadde i utgangspunktet. Og selv om Svein Tindberg gir et fint portrett av en idealiserende student, så blir hans eksplisitte monologer om menneskets muligheter, etc. en hemsko for den dimensjon som er den sterkeste hos Tsjekhov - ved siden av samtidskritikken: hans poesi, og hans sans for spenningen mellom mennesker - dette som er med på å gjøre ham til en av de mest elskede dramatikere overhodet blant skuespillere. Det blir også fortalt vel mange anekdoter (jeg ville ha strøket noe her) - slik forestillingen er lagt opp, små-historier for å illustrere den enkeltes skjebne; det er som fortettet gruppebilde stykkets metaforverden står klarest og sterkest.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]