![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Hvis vi forutsetter at det skal være mulig å lage monumenter over det moderne samfunns fire bærebjelker - arbeid og fritid, kunst og teknologi - må dette være måten å gjøre det på.
I Museet for samtidskunst's tredje etasje stiller Jaroslaw Kozlowski ut en rekke installasjoner.
En korridor fører mellom værelsene, der utallige vekkerklokker står og tikker på rad. Hans objekter består utelukkende av gjenkjennelige ting, som bøker, stuemøblement, lamper. Det første, dystre arbeidsværelset med lamper spent inn i svære stålklemmer fra snekkerbenken, med sortkledte vegger, avløses av bibliotekets lange rader med hvitmalte, balsamerte bøker. I en dagligstue står fjernsynet skjevt ut fra veggen, stadig på, mens en salong stikker ned mot tilskueren fra taket. En firedelt stålkisteanordning, med vifter i hver himmelretning, bes skrudd på av en lapp på veggen, ved bryteren som setter viftene i gang. Den synes fullstendig gjennomsiktig, slik at man kan se viften rotere i motsatt ende, gjennom den man stirrer inn i.
I de forskjellige værelsene stivnes arbeidssalen, dagligværelset, biblioteket og maskinhallen til i litt skrudde varianter. Dette er akkurat tilstrekkelig til at følelsen av at noe slett ikke er som det skal, setter perspektiv på dagliglivets nær sagt grenseløse variasjoner over spesialiserte funksjoner. Effekten oppstår av den høyst planmessige kvasirasjonalitet som synes å ligge til grunn for den nøye gjennomtenkte oppstillingen av kjente objekter, - der de bare såvidt tas ut av sin sammenheng, og gjøres til monstre, Uri Geller-effekter eller mumier.
Når hyllen med noen titalls vekkerklokker står der og viser hver sin tid, er vi så tilbake i helt uforvandlete, ordinære objekter, som straks trekkes inn i den sfære av konstant forskyvelse av sammenhenger, som den øvrige fordervelse av kjent hverdag har ført med seg. En overgang mellom et sett med sunne, for ni-til-fire-samfunnet bunnløst forståelige instrumenter, og det samme samfunnets normale manifestasjoner av arbeid, ånd, teknologi og fritid i anti-funksjonelle utgaver. En overgang som ender i en rad med helt sortmalte vekkerklokker, som også står der og tikker for seg selv like innenfor inngangen til utstillingen.
Hvis vi forutsetter at det skal være mulig å lage monumenter over det moderne samfunns fire bærebjelker, - slik de skiller seg fra hverandre gjennom å dele arbeid og fritid, kunst og teknologi, samtidig som man ikke skal avbilde dem på kjent, sosialrealistisk vis, men la dem være seg selv, - må dette være måten å gjøre det på. Et lite grep, ved at man maler inn hele bibliotekets enkeltklenodier i hvitt, eller lager en maskin som ikke ser ut til å fungere som noe som helst, annet enn det å være en maskin, at man lar stuemøblementet klatre opp på vegger og tak, - se der er den ørlille utskillingsprosess som gjør hverdagsinstrumentene til monumenter over seg selv. Og hvis man tenker over monumentets sosiale funksjon, nemlig å opphøye noe til ideal, til noe som står utenfor den oppløselige verden, den verden disse installasjonene selv er og blir del av, - generereres paradokset. Funksjonen utheves, idealiseres, ved demonstrativt å ødelegges. Begjæret etter å fiksere noe, institusjonalisere det, utarmer det fullstendig. Men dette er utarmingen av en tilvant tro på objektets funksjon, tilbake til et nullpunkt, den barnslige persepsjonen som etter som tiden går bindes opp i kontekstnettet.
Utstillingen er åpen til 26/11.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]