SONISK SCENE Frank Zappa: Strictly Commercial er både ettermæle over en mann som alltid trosset reglene og introduksjon for dem som ikke har hatt gleden av å bli kjent med ham ennå.

Individualisten

Strictly commercial

Rykodisc/MD

Det finnes et forslitt sitat som gjerne tillegges Kurt Weill om at «det bare finnes to typer musikk; god og dårlig.» Sitatet hentes frem i tide og utide, ofte som forsvar for musikk som ville fått Weill til å gremme seg. Det er kanskje muligens bare en eneste artist innen rocken som fortjener å bli omtalt på denne måten. Han var neppe klar over de udødelige ord der han hamret løs på trommene sine som tolvåring i Mojave-ørkenen. Allikevel funderte han sin musikalske karriere på dem. Over tredve år senere kommer nitten av hans mest tilgjengelige øyeblikk ut som samleplate.

Frank Zappa var ikke særlig interessert i rock'n'roll når han vokste opp. Mer presist fordi, som han sier det i sin selvbiografi, rock'n'roll ikke var oppfunnet da han begynte å spille trommer som tolvåring. Han ble tiltrukket av Edgar Vareses musikk (fordi det sto at den var «den verste som er laget» i hans lokalavis) og supplerte med Stravinskij, samtidsmusikk og vokalgrupper. Etterhvert begynte han å kjøpe brukte rhythm 'n' blues-plater. Siden han ikke hadde noen musikalsk utdannelse, anså han alt dette som god musikk. Han har senere hevdet at han ble kastet ut av skolekorpset etter at han som dirigent delte korpset i to deler og stemte hver i sin toneart. Det slo ham at han aldri ville få noe publikum i den etablerte musikken, og han bestemte seg for å gjøre karriere som rocker.

Men ikke uten videre. Skjærsilden var helgejobber med Joe Perrino and the Mellotones på Club Sahara, hvor de i henhold til kontrakten måtte holde seg til svisker som «Happy Birthday.»

Etter denne effektive demonstrasjonen av populærmusikkens kvaliteter var FZ klar for noe annet. Via omveier fikk Zappas eget band platekontrakt. Og brøt allerede da med alle bransjekonvensjoner. Zappa og co. spilte sine egne instrumenter, uhørt i en tid da The Monkees var normen. Bandet ble til The Mothers of Invention, og la åpningstonene til Vårofferet inn i femtitallsrock. Alt var duket. Zappa modnet til en musikalsk båskanthopper som laget klassiske verker, jazz, rock og disco med samme selvsikkerhet. Musikalske krumspring som ville vært kunstneriske katastrofer i de fleste andres hender ble reddet av Zappas blytunge skolering og beksvarte humor. Han skaffet seg en mørk stemme etter et alvorlig trøkk i strupehodet ved et ufrivillig scenestup (han var jo alltid forut for sin tid) og sto endelig frem som den FZ vi kjenner i dag.

En venn av meg traff en gang en kar som hevdet å ha Zappa komplett. Vi tror fremdeles ikke på ham. Bare Zappas offisielle utgivelser var så mange at Strictly Commercials spilletid på 77 minutter, har plass til mindre enn ett minutt fra hvert album. I skyggen av denne enorme platestabelen er avgjørelsen om å bare plukke ut Zappas mest kommersielt vellykkede øyeblikk desto mer forståelig. Platen omfatter dermed nitten av Zappas mest iørefallende og tilgjengelige øyeblikk. Om de er hans beste øyeblikk er åpent for diskusjon, og det er sikkert full krig i Zappa-land for tiden. Men platens hensikt, å være en inngangsport til en ved første øyekast uoverkommelig produksjon, er tatt så bokstavelig at den til og med gir retningslinjer om videre kjøp for den nyfrelste.

Sammenlignet med det meste av annen rock er Zappas glatteste allikevel kupert terreng. Strictly commercial henter materiale fra hele hans karriere både med og uten The Mothers. Det tidligste materialet hentes fra det konseptuelle Janusansiktet Freak Out! og We're Only In It For The Money. Førstnevnte fra 1966 hevdes å ha vært inspirasjonen bak Beatles' Sgt. Pepper. To år etter kom We're only…, et krasst angrep på hippiekulturen. Tross sitt hårete utseende så Zappa på hippiene med individualistens iboende mistro mot flokkmennesker.

Zappas musikk var akkurat like frodig og fargerik som ham selv. I befriende ukronologisk rekkefølge kommer klassikerne på rekke og rad. Med «Sexual Harassment in the Workplace» får instrumentalfansen også sitt, selv om resten av Zappas milelange gitarsoloer (heldigvis) faller utenfor platens konsept. Andre favoritter er «Dancin' Fool» og eskimo-eposet «Don't Eat the Yellow Snow.» Men ingen Zappa-samleplate ville være komplett uten «Bobby Brown goes down.» Denne korte satiren over karrieremennesket er Zappa for dem som egentlig ikke liker Zappa, og det sporet han er kjent for i de tusen hjem her i landet. Synet av fulle fotballfans som synger «I can take about an hour on the tower of power/ As long as I gets a little golden shower» har fått mer enn Žn tilskuer til å undre seg om de vet hva dette betyr.

Zappa var mer enn en entertainer og humorist. Under hans ofte vulgære overflater lå det ofte seriøs samfunnsatire. Og i hans tradisjon om å kombinere det kommersielle med det undergravende inneholder postordrekatalogen (!) som er vedlagt en kortfattet oppsummmering av nylige innskrenkninger av USAs åndsfrihet. James Baldwin fjernet fra en skole her, National Geographic på bokbålet der. Så kjent var Zappa som forsvarer av ytringsfriheten (det var blant annet han som hjalp til ved Dead Kennedys' berømte rettssak) at «The Freedom to Read Foundation» har et eget fond til Zappas minne.

Frank Zappa gikk sine egne veier, uavhengig av trender. Det er slike personligheter som driver musikken videre. Etter hvert som populærmusikken graver sin egen grav i trendrytteri og forflatning i et stadig økende tempo vil hullet han etterlot seg bare bli større.

Diaspora II

Natascha Atlas

Diaspora

MD

Diaspora er avledet av et gresk ord med betydningen «spredning.» Selv om ordet opprinnelig ble brukt om bosetningen av jøder utenfor Israel, er det i dag en annen diaspora som er vel så merkbar. Natacha Atlas er en av innbyggerne i den nye diasporaen. Hun er best kjent som vokalist og magedanserinne i Trans-Global Underground. På Diaspora henter hun impulser fra sine arabiske røtter og blander dem med toneganger fra europeisk pop. Tekstene kretser rundt røtter og kulturers møte.

Pliktløpet gjennom adjektiver som «eksotisk» og «krydret» til side: Diaspora en en frodig forening av forener tradisjonell musikk med nymotens danserytmer. Faktisk er min eneste innvending at det blir litt lite «fargerikt» i lengden, platen kan rett og slett bli litt ensforming for etablerte pop-konvensjoner. Dette er flisespikkeri. Diaspora er en praktfull plate for alle som noensinne har grepet seg selv i å savne Ofra Haza.

Dopet plastikk?

Dope on Plastic 2

Voices of Wonder

Det er umulig å ikke bli harry når man skal beskrive Dope on Plastic 2. Navnet alene oppmuntrer til høy språkføring, og selv om selskapet React har etablert seg som en av de ledende aktørene på trip-hop-markedet gjør ikke det at det er mindre pubertalt med vannpiper på omslaget. Med andre ord: Dette er den sedvanlige dopromantikken som rocken alltid har vært belemret med, bare med MEGAFON.

Dette påpeker selvfølgelig ikke kvaliteten på musikken. Dope on Plastic 2 er moderne dansemusikk på sitt aller beste. Dope… inneholder 12 kutt med intrumental hip-hop. Den spenner fra mer stillfarne øyeblikk som Cool Breeze' «Acoustic Blues» til Chemical Brothers' panserskip-remiks av Primal Screams «Jailbird.»

Andre toppnavn på plakaten er Red Snapper og Dillinger, sistnevnte også kjent som jungle-artist. Et monster av rytmer som det er nesten umulig å ikke røre på bena til.

I hotellbaren

Ultramarine

Bel Air

Warner

Den engelske duoen Ultramarine har forlengst etablert seg som et av de humane alternativene i technoverdenen. Der de fleste andre nesten til blindhet har dyrket teknologiens muligheter, har Ultramarine gått den motsatte veien. På platen United Kingdoms, der hippie-veteranen Robert Wyatt medvirket, skapte de en fusjon av akustisk folkemusikk og techno.

Med Bel Air legger de bondeland og dansegulv bak seg og tar skrittet inn i hotellbaren. De spriter opp sitt tilbakelente techno-konsept med en del easy-listening, to deler jazz og en del sekstitallspop. Og oliven. Bel Air er et uformelt møte mellom Kraftwerk og Bert Kaempfert. Som «konseptalbum light» fungerer Bel Air derfor best når den er mest umiddelbart tilgjengelig. På det mer eksperimentelle er den mindre vellykket, særlig på de punktene der herrene Cooper og Hammond snubler i jungle-takter. I det store og hele henger det hele likevel på cocktailpinne.

Det skal bli spennende å følge utviklingen i techno-verdenen nå flere og flere flykter fra den heller endimensjonale dunk-dunk-oppskriften. Den store kreative styrkeprøven blir å skape noe nytt. Så langt ligger Ultramarine godt an i feltet.

DIDRIK SØDERLIND

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 22/09-95, kl. 20.03 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.