Skeptisk til egen skepsis

Filosofi-professor Eyjólfur Emilsson er skeptisk til at filosofer skal fylle en generell samfunnsrolle og til moderate mellomløsninger i metafysikken. Når skepsisen vender seg mot den skeptiske fornuften selv, ender han opp i en fornuftstro som overskrider fornuften.

AV HALL BJØRNSTAD

Og navnet lyver ikke: Eyjólfur Kjalar Emilsson er islandsk. Han kom til Universitet i Oslo i 1993 etter å ha vært dosent ved Islands Universitet. Når han blir bedt om å karakterisere Islands filosofimiljø, trekker Emilsson fram den brede interessen faget møter:

- På tross av Islands korte filosofiske tradisjon, er det nå mange dyktige filosofer på Island med vidt forskjellige interesser. Man har også opplevd en veldig allmenn interesse for filosofi. Det er som om fem mennesker ikke kan komme sammen for en alvorlig diskusjon uten å ha med en filosof! Dette har ført til at det filosofiske miljøet de siste 10-15 årene er blitt svært levende og utadvendt. De fleste av kollegene mine har brukt mye av sine krefter utad, etterspørselen er stor - og det er rett og slett blitt vanskelig å være der uten å delta aktivt. For meg var dette lærerikt og på mange måter givende, men likevel ikke en entydig positiv erfaring. Jeg deltok og var aktiv, men følte meg etterhvert som noe av en sofist: jeg hadde ikke gjennomtenkte meninger om alle de emnene jeg ble bedt om å snakke om - etiske spørsmål i handelslivet, for eksempel, eller bibliotekers etiske dilemmaer! Jeg tror en filosof skal være forsiktig med å uttale seg som filosof om emner han eller hun ikke har interessert seg for på forhånd.

- Hvordan har overgangen til Norge og Oslo vært i så måte?

- I Norge deltar filosofene sjeldnere i samfunnsdebatten, men her er filosofi heller ikke noe nytt, noe som først nylig er blitt tilgjengelig for allmenheten. Folk er ikke, som tilfellet er på Island, sulteforet på filosofi. Jeg har hørt nordmenn klage over hvor liten rolle filosofene har i samfunnet, og det er klart at den alltid kunne vært større. Likevel vil jeg tro det finnes få land hvor filosofene spiller en noe særlig viktigere rolle enn her. Skulle det norske filosofiske miljø kritiseres, måtte det heller være for sin selvtilstrekkelighet. Mange filosofer nøyer seg med å fungere i Norge på norsk - som om den filosofiske verden begrenser seg til den norske filosofiske verden. Det ville gjort miljøet godt hvis langt flere var internasjonalt aktive.

- Det er altså overfor forskersamfunnet og ikke «storsamfunnet» norske filosofer bør bli mer aktive?

- Vel, ser vi på filosofihistorien, er det her alltid to ulike momenter som har gjort seg gjeldende. I visse perioder har filosofien vært mer utadrettet og henvendt mot et generelt publikum, mens den i andre perioder mer har vært et skolefag, skolastisk i bred forstand. Filosofien næres av eksistensen av begge disse momenter: I de utadvendte periodene får vi dristige og originale omfattende tanker, men kanskje mangler det noe på disiplinen. Skolefilosofien er mer faglig sofistikert og disiplinert, men ofte tørr. Når den blir dårlig, er den livløs og irrelevant for noe som helst annet. Den kritikken vi ser i dag om at fagfilosofien er for mye indre rettet, er på ingen måte ny. Også i antikken ble filosofenes teorier anklaget for å være livsfjerne og irrelevante. I høymiddelalderen visste ikke folk en gang at det fantes noen som drev med disse tingene. Likefullt betrakter vi i dag dette som en rik filosofisk periode.

- Dermed synes du å ville legitimere dagens analytiske filosofi med at vi er inne i en «intern» periode i filosofihistorien?

- Tja, jeg vet ikke helt. Både innen analytisk og kontinental filosofi i dag finnes det skolefilosofi som kanskje kan rammes av denne kritikken, men innen begge disse retninger finner vi også eksempler på spørsmål hvis svar kan få følger utad. Ta nå for eksempel spørsmålet om det intensjonelle, dets natur og om det kan forklares bort, reduseres til det ekstensjonelle. Selvom både spørsmål og svar her kan være ganske tekniske, er dette relevant for vårt syn på mennesket og de vitenskaper som beskjeftiger seg med det.

La meg legge til at jeg selvsagt er enig i at filosofer gjerne bør uttrykke seg til flere enn sine kolleger. Men jeg vil altså være veldig forsiktig med å gjøre filosofen til en autoritet når det gjelder samfunnsmessige eller politiske spørsmål. Man blir ikke ipso facto en slik autoritet fordi man kjenner Platons, Kants eller Husserls verker. I Frankrike har filosofene i høy grad fått en slik rolle, og ganske ofte vist en utrolig mangel på dømmekraft. Jeg har ikke noe i mot at filosofer kritiserer samfunnet og kulturen, men jeg synes ikke at alle filosofer nødvendigvis bør gjøre det. Og som jeg sa bør ikke filosofene tro at deres utdanning gjør dem til autoriteter på slike områder eller at den kan komme i stedet for kunnskap om de relevante fakta.

- Men har ikke likevel filosofen et moralsk ansvar overfor det som skjer f.eks. i Bosnia?

- Vi har alle et slikt ansvar som mennesker. Hvis en filosof uttaler seg om slike spørsmål, skjer det ikke lenger som filosof. Jeg har ingen som helst sans for filosofer som bruker et kvasi-filosofisk språk for å uttrykke moralske selvfølgeligheter eller - enda verre - sine fordommer. Tragedien i Bosnia har lite å gjøre med filosofiske problemstillinger, selv om slike tragedier riktignok kan vekke filosofiske refleksjoner.

- Så dette er ikke bare ord til legitimering av egen passivitet?

- Neppe. Jeg tror heller ikke jeg har vært en typisk innesperret akademiker. Faktisk har Sokrates' måte å forene filosofi og dagliglivet på lenge fascinert meg. «Et liv som ikke er eksaminert, er ikke verdt å leves», sier han, og det er nok denne sokratiske tanken om at filosofen skal eksaminere liv, som er til stede også i mitt bilde av filosofrollen. Dette lar seg imidlertid først og fremst gjøre i sokratisk samtale ansikt til ansikt - og ikke ved å skrive avisartikler eller ved å opptre på TV. Det viktige er å få til en endeløs, disiplinert samtale - noe som nok forsømmes både av av samfunnet, hvor meningsmålingene later til å ha tatt samtalens plass, og av oss filosofer.

- Var det ikke enklere å være både filosof og menneske i det før-moderne, f.eks. på Sokrates' tid?

- Nå måtte jo Sokrates bøte med livet for sin virksomhet… Til alle tider har det vært en viss tilbøyelighet til å tro at vår tid er den aller verste. Dette skal både Konfucius, Platon og Cicero ha vært enige i! Jeg hører den slags dommedagssnakk enda mer blant norske intellektuelle enn andre steder jeg har vært. Personlig ser jeg ingen positiv grunn til å tro dette, snarere tvert i mot. Hva filosofien angår, har den i mange henseender aldri stått sterkere enn nå. Det har for eksempel aldri vært så mange deltakere og den har aldri vært tilgjengelig for så mange. La meg likevel legge til at jeg ikke er noen dyrker av moderniteten. Det er mye viktig teknikk, lærdom, visdom som sto høyt i kurs før i tiden, som i dag er gått mer eller mindre i glemmeboken.

- Som for eksempel?

- Vi har allerede vært inne på den sokratiske samtalekunsten. Et annet eksempel er den tekniske kunsten å skrive et essay. Dette behersket tidligere tiders lærde mennesker langt bedre enn deres etterfølgere i dag. Fra mitt område kan jeg i tillegg nevne metafysisk tenkning.

- Hva har så antikkens metafysikk å bidra med i dag?

- Antikken presenterer oss for et bredt spekter av fornuftige forsøk på å bygge opp helhetlige bilder av verden: den platonske tradisjon hvor også Plotin hører med, Aristoteles, epikuréerne, skeptikerne, etc. Nå kan vi ikke gjøre vår fragmenterte verden helhetlig med et hokus-pokus hvor vi ser bort fra fakta. Men selv om vi ikke kan overta disse tankebygningene i ett og alt, er det mye av verdi i dem. Man kan f.eks. ha en moderne holdning både til livet og vitenskapen og samtidig være i alt vesentlig en stoiker. Jeg tror de antikke forsøkene jeg nettopp nevnte er særlig interessante og relevante i vår tid ved at de bygger på ikke-kristne og allment på ikke-dogmatisk-religiøse forutsetninger. Hvis det er sant at vi lever i en sekularisert verden og at mange føler seg fortapte og ulykkelige som moderne mennesker, så kan det i det jeg nettopp nevnte ligge en viktig påminnelse om at det finnes andre måter å se virkeligheten på.

- Slik som skeptisismens alternativ?

- Innen filosofihistorien har det alltid vært en hovedstrøm som har stilt seg positiv til vår evne til å få grep på virkeligheten, til systemdanning, etc. Noen av disse, slik som positivismen, har riktignok innrømmet at systemene kanskje ikke favner hele virkeligheten, men har til gjengjeld plassert merkelappen «meningsløst» på det de ikke får med. Ved siden av denne hovedstrømmen har det vært sidestrømmer som stiller seg skeptiske til dette prosjektet. Antikkens pyrrhonisme er en av de viktigste og mest imponerende representantene for denne tradisjonen i det at de makter å være veldig radikale i sin motstand uten på samme tid å dumme seg ut eller spille seg selv ut over sidelinjen.

- Hvor vil du lokalisere denne sidestrømmen i dagens filosofi?

- Både den sene Wittgenstein og dekonstruksjonen er en filosofi av denne typen. Wittgenstein - hvertfall i min forståelse - har svært mye til felles med pyrrhonismen. Begge fremhever tilstrekkeligheten i dagliglivets oppfatninger, - det at disse oppfatningene ikke trenger noe ytterligere grunnlag.

- Ditt fagfilosofiske tyngdepunkt ligger mindre i skeptisismen enn i Plotins form for ny-platonisme. Er ikke dette to filosofiske motpoler som gjensidig utelukker hverandre?

- For så vidt. Ett sentralt poeng hos Plotin kan imidlertid ses som et forsøk på svar, som en reaksjon på datidens skeptiske argumenter. Det jeg tenker på her er Plotins lære om det universelle intellekt, nous, som på en gang skal være det primært værende - de platoniske idéer - og kunnskap eller bevissthet om disse primære værendene. Slik jeg tolker denne læren er den et forsøk på å forene ontologi, læren om det værende, og epistemologi, læren om viten. Dette gjøres ved å utvikle et begrep om noe som er absolutt gitt og samtidig argumentere for at det gitte faller sammen med det primært værende. At noe sånt lykkes vil Plotin anse som en forutsetning for at det kan finnes noe svar mot skeptikerne: hvis dette ikke var tilfellet, ville ikke en gang Gud kjenne virkeligheten slik den er i seg selv.

- Idéhistorisk og akademisk gir det altså god mening å studere dem sammen, men hva med det mer personlig-eksistensielle plan for forskeren Emilsson?

- Det dreier seg, som du sier, om to motpoler, og da høres det kanskje merkelig ut når jeg sier at jeg nok enten er skeptisk pyrrhonist eller ny-platoniker.

- Ja!

- Når det gjelder skeptisismen, synes jeg de negative argumentene er svært sterke og vanskelige å svare på. Jeg tar dem alvorlig og har ennå ikke sett - verken innen antikk eller moderne tenkning - en gylden middelvei som overbeviser meg. Jeg er personlig nokså skeptisk til moderate mellomløsninger som ganske ofte bygger på en eller annen form for naturalisme, f.eks. aristotelismen i én vanlig tolkning. For å kunne overskride skeptisismen trengs det forutsetninger som går ut over «bondevettet». Dette innebærer at en form for mystisisme à la Plotin blir et fristende og reelt alternativ. Dermed havner jeg i et dilemma mellom ganske ekstreme holdninger. La meg føye til at dette gjelder i de store metafysiske spørsmål; bondevettet rekker langt på andre områder. Min posisjon kan dermed betegnes som en slags «over-rasjonalitet».

- … men også som en skepsis til egen skepsis?

- For så vidt, men dette trenger en forklaring. Enkelt sagt er ideen den at fri bruk av kritisk fornuft naturlig fører fram til skeptisisme, - en skeptisisme også til fornuften selv, på tross av at det nettopp var gjennom fornuften vi kom fram til denne holdningen! Og dette siste er en holdning som man av forskjellige grunner naturlig vil stille seg skeptisk overfor. Plotins idé, som jeg har sympati for, er at en viss overskridelse av fornuften - antakelse av forutsetninger som hvertfall vår vanlige, verdslige fornuft ikke kan komme fram til og hvis sannhet den ikke kan innse - er nødvendig hvis vi vil fortsette å tro at det finnes fornuft i verden.

BT:

EYJÓLFUR EMILSSON: Skeptisk til at filosofer skal fylle en generell samfunnsrolle. Foto: Fidel A. Korda

«boks-forslag»

«Tragedien i Bosnia har lite å gjøre med filosofi»

«Det norske filosofiske miljø kan kritiseres for sin selvtilstrekkelighet»

(Boks)

Nittiårenes filosofer

Dette er spørsmål Morgenbladet har fokusert på gjennom en serie filosof-intervjuer. Denne ett år gamle serien avsluttes med professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, Eyjólfur Emilsson. Foruten Emilsson har følgende tenkere vært intervjuet:

Arne Johan Vetlesen, Knut Erik Tranøy, Jon Hellesnes, Eivind Tjønneland, Viggo Rossvær, Siri Meyer, Ragnar Fjelland, Dag Østerberg, Camilla Serck-Hanssen, Egil A. Wyller, Dagfinn Føllesdal, Arne Melberg, Hjørdis Nerheim og Stian Grøgaard.

I oktober vil Bjørnstads intervjuer foreligge samlet i bokform under tittelen Tankebaner - 15 samtaler om det å filosofere i 90-årene (Spartacus forlag).

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.