I løse luften

Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Og hvis jeg hadde turt å si halleluja, så hadde jeg sagt halleluja. For disse, akkurat disse ordenes mektighet runger i meg. Rister i meg. Raver i meg, som en overstadig rus: Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Kjenner du ikke kraften i det? Kjenner du ikke friheten i det? Kjenner du ikke gleden som møter deg gjennom disse Fader Vår-ordene? Halleluja!

Hva kan være viktigere? Hva kan være viktigere enn at vi kneler ned for vår Gud og ber: Forlat oss vår skyld. Forlat oss vår skyld i hetsen av Hedstrøm. Forlat oss vår skyld i utvisningen av Aftab-familien. Forlat oss vår skyld i mangelen på respekt for homofile. Forlat oss vår skyld i fordømmelsen av homsehetserne. Forlat oss vår skyld når våre allierte dreper serbiske barn. Forlat oss vår skyld når serbiske soldater voldtar sine muslimske søstre. Vi ber deg, Gud: Forlat oss vår skyld.

Og slik vi vet at Gud forlater oss, tilgir oss, slik skal altså også vi gir hverandre tilgivelse; som vi òg forlater våre skyldnere. Selvfølgen i det. Nødvendigheten av det. Men hvem er våre skyldnere? Mine skyldnere? Er det min kone, når hun øser sin bitterhet ut over meg? Er det min søster, når hun baksnakker meg? Er det min far, når han ler av min religiøsitet? Er det min mor, når hun i sine hjelpeløshet ikke klarer å vise meg sin kjærlighet? Er det min beste venn, når han ikke ser andre enn seg selv og sin egen smerte? Ja, dette er mine skyldnere. Dette er de meneskene jeg må tilgi. De menneskene jeg må tilgi i mitt hjerte; som vi òg forlater våre skyldnere.

Troen på at Gud vil tilgi oss, er overkommelig. Ihvertfall ikke umulig. Den ydmykhet det krever å knele for hans storhet og kraft, kan vi vi mobilisere. Og det er mange, mange mennesker i deg - langt utenfor kirkens rom - som kjenner den ydmykheten vokse. Mennesker som kjenner et dypt ønske, en dyp vilje til å knele. Knele for Gud, og be ham om tilgivelse. Nåde.

Langt mer problematisk er det å tilgi dem vi opplever som våre skyldere. Mennesker som har gjort oss urett. Som har påført oss smerte, som har ødelagt for oss, gjort livet vårt enda vanskeligere enn det allerede er. For en kvinne å tilgi sin voldtektsmann, for et bittert menneske å tilgi sine foreldre at de skilte seg, for en flyktning å tilgi norske myndigheter at de ikke slapp vedkommende inn i Norge, alt dette og mer - er det setningen i Fader Vår handler om:

Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.

Pål Mathiesen


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

I løse luften

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.