![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Pressemeldingen handlet om Arnold Juklerød. Noen ganske få vil huske at Juklerød er identisk med denne tomsingen på Gaustad som ikke vil forlate sykehuset før ledelsen opphever sykdomsdiagnosen «kverulantparanoia». En diagnose som jo har det løyerlige ved seg at den bekrefter og bestyrker seg selv jo mer kraftfullt bæreren protesterer mot å inneha lidelsen. Ingen kan lenger huske hvorfor Juklerød ble tvangsinnlagt ved Gaustad Sykehus 22. november 1971. Han hadde vel gjort noe galt, tenker folk. Han opptrådte vel forrykt i en eller annen sammenheng. Vi vil jo alle helst tro at vi lever i et land hvor man bare tvangsinnlegger mennesker som er så syke på sinnet at de utgjør en fare for seg selv og andre.
Dystert derfor å bli påminnet om at Juklerød ble tvangsinnlagt på basis av to avisartikler han publiserte i lokalavisen Vestmar. Artiklene inneholdt konkrete beskyldninger om lovbrudd fra de sentrale myndigheters side i en lokal skolenedleggelsessak. Nettopp disse påstandene ble av overlegene ved Gaustad rubrisert som «ukorrigerbare paranoide vrangforestillinger». I en utredning fra Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet datert 11. august 1995 blir det over åtte sider konstatert at Juklerød hadde rett i sine påstander dengang. Svart på hvitt står det at skolemyndighetene handlet uten hjemmel i den norske folkeskoleloven da Holtane skolekrets ble nedlagt i 1962/68. Myndighetene opptrådte lovstridig da de tre minste klassetrinn ble frakjent sin status som selvstendig skolekrets. Med hilsen ekspedisjonssjef Hanna Marit Jahr. Ikke med vennlig hilsen. Det ville nesten vært upassende 24 år efter at Juklerød ble tvangsinnlagt og fremdeles befinner seg på Gaustad.
I egenskap av tillitsvervet som formann i Aksjonskomiteen mot nedleggelse av Holtane skole påpekte Arnold Juklerød de nevnte forhold allerede i 1968. Påpekningen av den ulovlige fremgangsmåten ble gjentatt i et møte som Juklerød og stortingsrepresentant Johannes Østtveit hadde med departementsråd Tor Holtan-Hartwig i 1970. Saken ble halt ut i det lengste, muligens i håp om at drangedølen ville gi seg. Han gjorde ikke det. «Departementet anser de fattede vedtak for gyldige», stod det å lese på nyhetsplass i Vestmar tre dager før tvangsinnleggelsen.
Er det sannsynlig at noen kunne ha interesse av å bringe Juklerød til taushet ved bruk av psykiatriske maktmidler som følge av hans engasjement i en såvidt provinsiell og begrenset sak? Nei. Men det uhyggelige er at det i Norge ble nedlagt 1 466 barneskoler fra 1960 til 1970. Hvis så mye som halvdelen av disse ble nedlagt på tilsvarende vis, med henvisning til et lovstridig departementalt rundskriv og i åpen strid med Stortingets intensjoner, står man overfor en politisk skandale av dimensjoner. Da er det straks tale om flere hundretusen skadelidende mennesker. Hele velgergrupper.
Innrømmelsen som nå er gitt av departementet, 24 år efter at aksjonskomiteens formann ble anbrakt på mentalsykehus, stabler seg på toppen av en sak som i utgangspunktet buler av særs mistenkelige forhold. Det handler om slike omstendigheter som at Juklerød ble tvangsinnlagt av professor Ørnulv Ødegaard, som i 1949 tok til orde for at man burde lobotomere «anspendte og dysforiske samfundsfiender». Han mente ganske enkelt at politisk opposisjon kunne avverges ved kirurgiske inngrep i hjernen. Ni år efter innleggelsen av Juklerød publiserte Ødegaard et flammende forsvar for russisk psykiatri i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening. «Det gale er ikke at noen politiske dissidenter blir erklært for sinnsyke», skriver professoren.
Det handler om professor Retterstøls påfølgende undersøkelse og vedvarende mishandling av Juklerød. Retterstøl, som offentlig har konstatert at det riktige ville vært å tvangsinnlegge Harald Hårfagre, Sigurd Jorsalfar og Henrik Wergeland. Retterstøl, som forunderlig nok er nabo av departementsråd Tor Holtan-Hartwig på Øvre Bekkelaget.
Det handler om at ingen av lovens tre vilkår for tvangsinnleggelse var oppfylt i Juklerøds tilfelle. Det handler om at ingen journalutskrifter konkluderer med at han var å anse som psykotisk. Det handler om at man på psykiatrisk hold i fullt alvor er blitt enige om å karakterisere ham som «symptomfri sinnssyk». Det handler om at han aldri har skadet eller truet med å skade noe annet menneske. Det handler om at han aldri har øvet vold på seg selv eller andre. Det handler om at diagnosen «kverulantparanoia», eller «Paranoia Kraepelin» som den ofte refereres til blant faglærde, ble oppfunnet av den tyske psykiater og sosialdarwinist Emil Kraepelin i mellomkrigstiden. Diagnosen hadde sin glanstid under Hitlers nazivelde, og er efter hva man vet ingengang før eller siden blitt anvendt i den angelsaksiske verden.
Først og fremst handler det om en pålitelig og stabil anleggsarbeider fra Drangedal som forsøkte å hindre at barnas skole ble nedlagt på ulovlig vis. En aksjonsleder som uheldigvis kunne påvise at Stortinget ble ført bak lyset av sentraliseringslystne embedsmenn. Og som følge herav ble tvangsinnlagt, tvangsmedisinert og frihetsberøvet på livstid uten lov og dom. Det handler om en familiefar som var sitt ansvar bevisst, som gjorde sin forbannede plikt, og av den grunn er blitt mishandlet av norske psykiatre i snart en mannsalder.
Mens en samlet norsk presse gir blanke bengen.
Ill: Lasse Kolsrud
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]