Tendensiøst fra Jens Saugstad

AV HJøRDIS NERHEIM

Nå bestrider Kant retten til motstand mot et legalt, men urettferdig regime i sin politiske filosofi. Dette synes Saugstad å akseptere som et historisk faktum. Derav følger da også at jødeutrydderen Adolf Eichmann finner støtte i Kants politiske filosofi.

Denne åpenbare kjensgjerning står sentralt i min argumentasjon. Det virker imidlertid som om Saugstad tillegger meg en annen form for argumentasjon enn den jeg selv anvender, nemlig et strengt logisk bevis, der det å konstatere et faktum skulle være tilstrekkelig for å vise at argumentet holder. Jeg presiserer derfor at mitt poeng bare er å dokumentere at Eichmann kan påberope seg Kants politiske filosofi som støtte for sin posisjon og adferd. Det er alt jeg sier, og alvorlig nok.

Saugstad synes dog å mene at jeg fra denne faktiske påvisning slutter tilbake til en kritikk av Kants plikt-etikk, noen som innebærer «at den må erstattes med en ny, revidert etikk som er å finne i Kritikken av dømmekraften. Dette er uholdbart. … man kan ikke uten videre slutte fra et problematisk aspekt ved Kants politiske teori til en kritikk av hans pliktetikk. Den politiske filosofien har en rekke andre premisser, som alle kan være feil.»

Dermed snur Saugstad opp ned på min argumentasjon som tolkes slik at han kan benytte seg av den som et eksempel på det såkalte «Duhems problem», et logisk poeng som er velkjent fra Examen Philosophicum. Det at han oppfatter argumentet således, kan dog i denne forbindelse ikke akkurat sies å styrke hans logiske kompetanse. Denne feilslutning gir ham imidlertid anledning til å lekse opp med Kant-Lehre for å forsvare Kant i menneskeverdets navn, som om den han argumenterer mot skulle si seg uenig.

Min argumentasjon tar utgangspunkt i at Kant fremtrer som sin egen kritiker i Kritikk av dømmekraften. Det er noe man kan like eller mislike, men det er en kritikk som åpner seg idet Kant innfører en reflekterende dømmekraft i tillegg til den bestemmende dømmekraft som gjelder i de to første kritikkene, og ikke er begrunnet i hans politiske filosofi i det hele tatt. Derimot viser det seg, og dette er mitt argument, at innføringen av den reflekterende dømmekraft medfører en nytenkning av den politiske filosofi. Og der er dette poenget jeg forsøker å formidle.

Som rapportert av Hannah Arendt m.fl., lanserer Kant i Kritikken av dømmekraften en «uoffisiell» etikk, der diskusjonen av det kategoriske imperativ utvides i forhold til de to første kritikker.

Denne etikken er altså ikke ny i den forstand at noe annet trer til erstatning for det kategoriske imperativ, selve grunnlaget for kantiansk etikk, slik Saugstads innlegg impliserer. Dette kommer klart frem i intervjuet, hvor det insisteres på at stemmen som taler til deg gjennom det kategoriske imperativ ikke må oppgis, bare justeres og knyttes til dagens moralske oppfatning gjennom dømmekraftens estetisk-politiske gangsyn.

Utvidelsen av den etiske grunnlagsproblematikk gjennom Kritikken av dømmekraften betyr således slett ingen avvisning av innholdet i det kategoriske imperativ med selvlovgivning og menneskeverdet. Tvertimot fokuseres snarere på forsøket å gjøre det gjeldende i ugjennomsiktige situasjoner i verden med nettopp den moralske lovs fordring til deg om en ubetinget forpliktelse her-og-nå.

Igjen: Kant distanserer seg følgelig i Kritikken av dømmekraften - eksplisitt eller implisitt - ikke fra sin plikt-etikk, men aktualiserer en debatt om den reflekterende dømmekrafts betydning for å sette pliktetikken om i praksis.

Innefor rammen av en mer tradisjonell fortolkning av Kants etikk - som nok Saugstad tilhører - legger man relativt liten vekt på Kritikken av dømmekraften som et etisk verk. Derfor nøyer man seg gjerne, stilt overfor Kants problematiske avvisning av retten til opprør mot et legalt, men urettferdig regime, med å revidere uttalelser man finner uforenlig med hans etiske grunnlagsteori.

Alternativet er å legge hovedvekten på Kritikken av dømmekraften, og se problemet med Kants avvisning av retten til opprør mot et legalt, men urettferdig regime som et symptomatisk uttrykk for nettopp en form for blindhet som avtvinger nytenkning av selv etikkens grunnlag ut fra den menneskelige dømmekraft. Mer tilspisset: At reglene overtar styringen og mister sitt egentlig moralske innhold på grunn av en manglende situasjonsforståelse.

Ingen vil vel motsi Saugstads oppleksing av sin Kant-Lehre akkurat. Kritikkverdig er derimot hans besynderlige umodenhet i synet på «tilfellet Eichmann». Eksempelvis snakker han om at nazistene og Eichmann sikkert forsøkte å utdefinere jødene fra menneskeheten, akkurat som om dette ikke nettopp kunne skje gjennom deres formentlige forpliktelse overfor det Tredje Riket, kort sagt: Hitler-Regimet.

Min sentrale innsigelse mot Saugstads måte å argumentere på, er imidlertid ikke dette alene at han fremstiller selvsagtheter i Kants Lehre således at det virker som om motparten skulle ha benektet dem. Hovedinnvendingen er hans manglende fortrolighet med de synspunkter Kant utvikler i Kritikken av dømmekraften.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.