Våg å drømme, da vel!

Johnny Depp hentes av sin fetter, mot sin vilje, til onkel Jerry Lewis' bryllup i Arizona. Onkel vil ha ham til å selge biler. Grunnen til at han blir der likevel heter Faye Dunaway. Hun er ikke riktig klok, men han forelsker seg likevel. Dessuten har hun en stedatter som også er ganske interessant.

SVERRE V. SAND

Disse skildringene er en fryd for film-sansene, orkestrert med alle kunstens midler (montasje, voice-over, og en distinkt bruk av dimensjoner i lydbildet). Noen av disse sekvensene er så spekket av inntrykk at man knapt rekker å ta alt inn på en gang, overrumplet som man blir etter å ha ventet utålmodig på at de foregående (og heller endimensjonale) scener skal bli ferdige.

Filmens drawback er dens vitale gjengivelse av hr. Depps indre liv.

Han innleder filmen med å drømme en dramatisk historie om en eskimo som reddes av en husky. Via en magisk ballong havner vi i New Yorks havnebasseng. Senere har vi en like magisk gummi-flyndre til å ta oss med hit og dit i Depp-figurens drømmeverden. (Satte ikke Monty Python en gang for alle en effektiv stopper for slik fiskesurrealisme forresten?) Her har vi altså en flyvende flyndre til å frakte Depps drømmer omkring. Bildene er vakre og musikken stemningsfull, men flyndra er ikke spesielt sexy der den gynger som en Ed Wood-finte bortetter. Godt mulig det er en ekte flyndre også, men hva hjelper det? Denne flyndre-metafysikken (slå opp i symbol-dictionaryen den som gidder) skal vi ikke dvele for lenge ved, ei heller ved Depps korresponderende naturmystikk: «Fisken vet alt…» Kanskje ikke så dumt likevel at det går kjapt unna i de mer heftig redigerte sekvensene.

Den fysiske delen av handlingen, som skal foregå her i den verdslige verden, utfyller det ovennevnte forløp med god, tildels bisarr, situasjonskomikk, i kraft av redigering såvel som av replikker og mimikk. Det er i hovedsak skuespillerspire Pauls (Vincent Gallo) fortjeneste. Scenen der han siterer De Niros paranoide Jake La Motta i søvne er ubetalelig. Det dumme med alt dette er at det gjerne sklir ut i kjekling, teater-mishandling av diverse inventar og klabb og babb-kommunikasjon som har liten annen effekt enn å irritere. Det sier seg selv at slutten må bli hysterisk.

Historien virker rett og slett litt vimsete, fordrømt og barnslig, og den overstyrte dramatikken forsert, til overmål akkompagnert av et pompøst etno-gnål som sier sitt om intensjonene, uten å gjøre det helt store med fortryllelsen.

Flotte montasjer og noen løse sketsjer - bra det. Det er i og for seg både komisk og magisk, selv om prisen man betaler for magien er at flere av innfallene (og gjerne de morsomste) virker noe tilfeldig plasserte. Så er vel stringens og sammenheng utilbørlige krav overfor filmer med base i mystikk, tilfeldigheter og annet tilskuerens psyke kan flyte i. Uansett virker ikke drømmenes plass i historien direkte motivert av nødvendighet for helheten et kunstverk bør utgjøre. Arizona Dream blir jodlende kitsch, med noen gøyale sketsjer og tiltykning til filmpoesi. Magisk komedie? Janei.

Arizona Dream Regi: Emir Kusturica Frankrike 1993

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.