[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Noter

CARL MICHAEL BELLMAN ble feiret sist helg i form av et stort oppbud av medvirkende i selveste ballsalen på Oslo Bymuseum. Det er ikke uvanlig å feire denne svenske dikteren; du gjør det i grunn i hver eneste strofe av tekstene han skrev, men det kan være flott å anskueliggjøre tekstene og derved menneskene i hans fordums Stockholm, og nettopp det hadde ivrige pådrivere fått til og formet som et tre timer langt evenement med mange holdepunkter. For er det egentlig og overhodet mulig å fremføre Bellmans epistler, sanger og salme uten å trekke veksler på det dramatiske, på skuespillets kraft?

Jeg tror ikke det, og i hele utformingen av denne «Bellman- operaen» var det teatralske et viktig element, og et absolutt pluss for produksjonen. Du skvetter nemlig så det holder når du blir skutt inn til forestilling med tidsriktig løskruttpistol; du får med deg et syngende og spillende lik-opptog som gravlegger Bellman til ytterligere løskrutt, og ikke minst får du med deg omkring et dusin utøvere som bærer frem det stadig gyldige budskapet fra poeten: «Hej, kära själ, fukta din aska!»

Men Bellman er mer enn viseunderholdning med drikkbart innhold. Derfor fikk vi en velformet og gjennomarbeidet liten epistelsamling avlevert av svenske Thord Lindé, med høydepunkt i skildringen av Stockholms bybrann i Epistel 34: «Till Movitz, när elden var lös i Hans Qvarter». Lindé er en sikker sanger som formidler sine Bellmanfigurer med treffende karakteriseringskunst. Min innvending mot hans tolkning er gitararrangementene, som nok befinner seg temmelig langt fra Bellmans verden.

Noe av det samme problemet finner du når Leif Bergman «skrufvar fiolen», for til tross for noen grad av tidsriktige ornamenter og forsiringer, er hans Brock- lutt fra 1920 et fullstendig uengnet instrument i Bellman- sammenheng. En instrument-bastard, rett og slett. Men Bergman, som er i slekt med Sven-Bertil Taube, er fri i forhold til sine Bellman-epistler, og hans vokale uttrykk temmelig nært opp til det vi kan formode er Bellmans eget. I epistel 79 får vi fri og flott «snakkesang»; ellers understrekes tekstene slik at budskapet treffer der det skal.

Bellman skrev lite av musikken til epistlene sine selv, men å ta dette faktum til inntekt for egne arrangementer av ethvert slag er heller tvilsomt. Det viste seg tydelig i det Tove Karoline Knutsen versjon av Bellmans melodier bød på en helt annen harmonikk enn den du kunne forvente, dertil forsterket i en ballsal der selv det minste knips ville fanget oppmerksomhet.

Den svenske trubadurtradisjonen har adskillig høyere musikalsk profil enn den norske, noe som ble tydelig i en rekke velmente amatøranstrengelser, men også i velagerende Geir Johnssons tradisjonelle visesang uten store fakter til haltende bass og tilstedeværende gitarist.

Bellman bør feires. Bellman bør kanskje også feires på tidsriktig vis, og med større vekt på det akademiske enn det amatøriske. Vi ser frem til det skjer.

-min.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.