Billy Crystal og Debra Winger?

Det er romantisk og rørende, men mest av alt: morsomt.

SVERRE V. SAND

Han kan være litt masete på sitt verste (som i Billy Crystal in Russia), men som regel er han morsom: «And the nominees are…'didn't inhale'!?!»

Her er han en basketball-dommer som forelsker seg i Paris. Der er heldigvis en sympatisk amerikansk skuespillerinne plassert, slik at… ja, du er voksen nok til å vite hvordan sånt foregår. Det er søtt og han drar hjem. Alene. Så kommer hun etter. De gifter seg, og så er det ikke fullt så søtt lenger. Ekteskapet er, merkelig nok, ikke kun en dans på roser. Det verste man kan si om disse samlivssekvensene, om aldri så velspilte og gjenkjennelige, er at man på et eller annet vis har sett flere av dem utallige ganger før, og derfor foregriper noen av begivenhetene.

Dessuten blir handlingen lagt frem for oss av filmens forteller-instans: venneparet(/-ene) som sitter på restaurant og forteller hverandre om hovedparets kjærlighetshistorie, mens de venter på dem.

Vinklingen til venner og kjente som sitter ved et restaurantbord og forteller om hovedpersonen har en troverdighets-fordel i det at man som tilskuer ikke har store problemet med å leve seg inn i historien, all den stund det nettopp er den slags aktiviteter de fleste kinogjengere før eller siden henfaller til etter kinobesøket. Når de har gjort seg ferdig med det andre akademiske kvarteret («filmen var ikke så…» - ditt/ datt som de trodde i det første), kommer neste punkt på dagsordenen: Hva har skjedd med x (som ikke kom) siden sist?

Slike historier er man godt trent i å ta innover seg, selv om man ikke alltid er så heldig å få dem ledsaget av levende bilder, som her.

Det blir av og til smør på flesk, men vel så ofte et treffende ironisk perspektiv på soga (som dessuten sier sitt om paret som forteller). Før alle sammen da snurpes opp ved samme bord, i lag med historiens hovedpersoner til sist.

Clevah? Sentimentalt? Uinteressant; så lenge man får en vits hvert femte sekund, så kvitterer jeg med å gå med harelabb over langhalmen som dukker opp innimellom. Det er søtt og velspilt med overbevisende konflikter. Prisen for overbevisningen er at det kan bli vel snufsete. Men, med Crystals vitser som relieff kommer vi tørrskodd over tåreflommen.

Møte i Paris (Forget Paris) Regi: Billy Crystal USA 1995

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.