[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Ingen kaller meg skopjer

Det finnes kanskje en terskel for hvor sjarmert man kan bli av øst-europeere i Amerika.
FILM

BJØRN GABRIELSEN

Det var Jim Jarmusch som oppfant den søte øst-europeer. Hans skildring av en ungarsk jente som hørte på Screamin' Jay Hawkins og besøkte sine low-life-fettere i USA gikk rett hjem i Stranger Than Paradise. Han gjentok suksessen med den forvirrede øst-tyske drosjesjåføren Helmut i Night on Earth. Så kom I Was on Mars, om en polsk kvinne som med blandet entusiasme flytter inn hos to sleipe brødre i New York. Øst-europeere har steinansikt, en frigjørende naivitet i møte med kapitalismen, og en frapperende evne til å komme i kontakt med folk som ser ut til å ha spasert rett ut av en sang av Tom Waits. Ihvertfall ifølge konvensjonen som gjaldt disse filmene, og nå også Noen andres Amerika.

Noen andres Amerika handler om en balkan-familie som flytter inn hos en spanjol som driver restaurant i New York. Spanjolen har oppholdstillatelse, det har ikke øst-europeerne. Felles har de derimot hver sin variant av den evige immigrant-mor; kvinnen med skaut og svarte klær som mimrer om steinbordet, brønnen og geitene i sin barndoms by. Nordmenn har syvende far i huset, vår tids immigranter har en monolingual mor med skaut et sted innerst i den overfylte leiligheten, og hun martres av et ønske om å begraves i sitt hjemland.

En annen stereotyp som fremelskes i filmen er den unge skjønnheten fra midtøsten som er forlovet med en skummel araber som driver grønnsaksbutikk. Dersom du så mye som ser på henne må du regne med å bryne deg på et tyvetalls dystert utseende brødre og svogere med mustasjer og lange kniver.

Denne harselas med immigranter av ymse slag er for det meste utført med en god porsjon selvironi og til dels også selvkritikk. Mindre reflektert er romantiseringen av hovedpersonenes fattigdom. Filmen er så vennlig i sitt gemytt at miséren til slutt i grunn blir ganske pittoresk.

Filmen kan anklages for å være for episodisk og virke litt for lang. Den avsluttes dessuten med en litt påklistret «magisk realisme,» som i bokstavelig forstand opphøyer hovedpersonenes tilværelse. Samtidig er den alt for sympatisk og gjort med så stor innlevelse at den på ingen måte representerer et spesielt dårlig valg for en kinoaften.

Noen andres Amerika
Regi: Goran Paskaljevic
Storbritannia/Frankrike/
Tyskland/Hellas 1995

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.