[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Helena blottet til lyst

Musikk er i seg selv menneskets angst for stillhet materialisert i et flyktig øyeblikk. Og redselen for selve musikken kommer derfor ofte til syne når den fremføres. Det skjedde også i noen grad i hele første akt av Jacques Offenbachs musikalske komedie Den skjønne Helena. Opera Mobile bragte den til premiere tidligere denne uken.
OPERA

ESPEN MINEUR SÆTRE

Offenbachs musikk et et funn for alle operasangere, ganske enkelt fordi han kontinuerlig gjør narr av opera-konvensjonene. Han gjør «dødsscener» som du kan hyle av fryd av; han viser sine mannlige helter i heroiske underbenklær; han kler av sine heltinner til det knapt er annet enn brystene igjen av dem. Og nettopp fordi Offenbachs vidd dreier seg om det vulgære, ikke det elegante, kan stoffet hans lett finne sin form som revy-numre i motsetning til elegant lettere sofistikert musikalsk komedie. Oppsetningen regissøren Per E. Fosser er ansvarlig for, bruker virkemidler som henviser til vår egen tid, fax, telegram og mobiltelefon, men gjør det uten at det er mulig å merke noen form for sviende satirisk brodd mot vår tid og våre liv. De tre tablåene det som finnes av handling utspiller seg i er en trapp, en stor lakserød dobbeltseng med tilhørende speil over skumbadet og en strandillusjon man fremskaffer ved å dandere trappen i dertil egnet tekstil. Så det er knapt av kulissene eller den masete spillestilen denne Helena skal seire. Fosser har kledd opp sine herrer i uniform/badedrakt mens damene har fått seg tildelt litt undertøy, sykkelbukser og badetøy - man skulle tro de var på ferie på Kreta. Og det er nettopp det de er, noe som får meg til å lure på om ikke denne oppsetningens eventuelle og i så fall virkelige slagkraft først kommer til sin rett som Saga-underholdning for pensjonister et eller annet sted i varmere solsrøk enn her. Årsaken til at jeg sier det er kort og godt en overstadig entusiast av en publikummer som med fint intonert, men litt alderdommelig sopranstemme sang seg gjennom flere orkesternumre, som skulle hun vært en del av selve forestillingen. Damemennesket maktet også å sparke taktfast inn i bakre del av stolen min, på det vis fikk jeg ettertrykkelig understreket det faktum at det er takt, rytme og slagkraft i Offenbachs musikk.

Men det er også noe annet og viktigere der, nemlig sanselige melodier som overlever ethvert angrep, enten det nå kommer fra publikumssiden av salen eller fra selve scenekanten. For det var betydelige svakheter i Ragna Dahlens Helena, hun virket tørr og voklat uforløst; Nils-Haralad Sødals Paris hadde gjennomgående glansproblemer og maktet ikke å gi liv til toppnotene i sitt parti, mens de sikrere sangerne i ensemblet (Ketil Hugaas Kalchas og Knut Jørgen Moes Agamemnon) i stor grad bar hele forestillingen på rutinert teatervis. Mange vil sikkert la seg sjarmere av Charlotte Tangens livlige Orestes, jeg synes å se en slags stunt-reporter komikk i det veloverveiet overdrevne spillet hennes, men hun synger godt, velformulert og klart og liker det hun gjør, sogar med glimt i øyet. I ensemblescenene funger Helena med vokal kraft og bæreevne langt ut i salen, mens orkesteret holder jevnt tempo uten å få frem noen av de musikalske nyansene som finnes i Offenbachs ironiske verk. Den norske teksten gjør hele tiden Helena om til Helene, og har et lite poeng i å benytte seg av uttrykk som «Ved Pluto!», eller «Hades vet!», noe som blir tydelig for enhver når Achilles faller ut av rollen sin i det han sier «Faen ta den fordømte hælen!» Hades kan neppe ha likt det…

Damene i forestillingen er som sagt svært avkledde, og når de har klær på seg, er de kledd opp på yttergrensen mot det vulgære. Det skaper sikkert julebordmoro for pensjonister, mens jeg tror den yngre generasjonen knapt vil finne noe som helst å la seg underholde av, enn si le av, i Den skjønne Helena. Men kanskje er det slik en kritikerkollega av meg bemerket: «Jo dårligere Den skjønne Helena er, jo bedre er den egentlig!».

Jaques Offenbach:
Den skjønne Helena
Regi: Per E. Fosser
Opera Mobile på Centralteatret.
[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 
[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.