![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Oppsetningen av Bleikeplassen er en sterkt legert helhet som i all sin knapphet og fine stigning yter rettferdighet til noe av det beste vi har her i landet av moderne og allmenn diktning om eksistensen.
Det er et gåtefullt stykke - i slekt med Kafka og Beckett, med en mystisk erfaring av skyldproblemet, den eksistensielle skyld: dette som hos Beckett er den synd å være født, rett og slett. Samtidig har Vesaas sin særnorske og sære trivialisme - og en blanding av klanglig patos og folkelig enkelhet som ligger i nynorsken; en norsk eksistensiell patos som kan bli litt stiv og tung noen steder, også i denne oppsetningen, men som for det aller meste gir et gys av dyptloddende uro.
Ståle Bjørnhaug (som Johan) er flerfasettert - sterk og ynkelig, ful og naiv; det er i hans perspektiv stykket utspiller seg, dramaet oppleves gjennom ham; og når han dør, i den uhyggelig enkle, ja stiliserte fremstillingen av ham i dŽt øyeblikket, med hode og armer hengende ned i lut-kummen (det er i realiteten et mord: den unge «rivalen» blir så vidt vi kan se skyldig i uaktsomt drap), der hvor skjortene blir bleket, bortfaller med ett dette personlige perspektiv: fra dette øyeblikket heves stykket opp på det allmenne eller objektive fremstillingsplanet. Samtidig dør Krister - i en skjorte som han har ranet til seg, men ikke liker. Mens skriften står på veggen som før: «Johan Tander har ingen brydd seg om».
Det er et uhyggestemt stykke, og Arne Nordheims musikk er sugende og flytende, med en slags vannaktig karakter. Dramaet handler om vann og vask - og om å se syner - av blod på de hvite skjortene: det gjør Johans hustru Elise - en gåtefull person som Britt Langlie bare tidvis overspiller (spesielt i konfrontasjon med ektemannen). Hennes nervøsitet er overbevisende nok. Likeledes hennes ambivalens overfor mannen. Stort sett balanseres Vesaas' symbolmettede patos godt av en form for hverdagskomikk, en sammenheng hvor også skjortene til tider får et noe komisk skjær; det er denne tvetydigheten som stadig holder en i ånde som tilskuer, som skaper en opplevelse av fundamental utrygghet (fremfor alt med hensyn til de menneskelige forhold, flyktige og ryktebetonte som de er) som rir samtlige av stykkets skikkelser, og fremfor alt hovedpersonen Johan. Og denne oppsetningen har en sterkt legert helhet som i all sin knapphet og fine stigning yter rettferdighet til noe av det beste vi har her i landet av moderne og allmenn diktning om eksistensen.
Det handler om oppgjør og dom, og mot slike ruvende perspektiver skulle det kan hende bare mangle om ikke noen få av scenene måtte få et kontrasterende hverdagslig skjær; dessuten finnes det her også en sanselig og erotisk dimensjon, som bestandig hos Vesaas; og for det aller meste er Ingunn Øyen forførerisk sensuell i rollen som den unge Vera - stykkets erotiske krumtapp, som den stakkars Johan åpenbart lengter sårt og fortvilet etter, og som blir kjæresten til Jan Vang, i Hallvard Holmens ganske overbevisende skikkelse: en «jentefut» som står fremmed i forhold til døden og det tragiske, en sulten og egosentrisk ung mann (og dessuten både brutal og feig) som i mangt kan fortone seg som en slags inkarnasjon av ungdommen i dette stykket - stilt opp mot aldringens erkjennelser av det å komme til kort, og å ikke være elsket.
I motsetning til Beckett har den tross alt rotnorske Vesaas med seg slåssing og fyll - og det er sannelig godt gjort å få dette stykket til å balansere så bra mellom det hverdagslige og det universelle. Historien er også lovlig enkel og nesten faretruende konvensjonell (vel «action»-preget!) hva sjalusidramaet angår.
Det gåtefulle trer frem på bakgrunn av dette - som spørsmålet om det er Johans hustru som står bak den forsmedelige skriften på veggen - og hva hun i så fall har ment med det. Har hun gjort det «av omsut»? «Nei aldri» - er siste setning, hennes uhyggelige og merkelige svar.
Tarjei Vesaas:
Bleikeplassen
dramatisert og regissert av Otto Homlung,
Det Norske Teatret, Scene 2.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]