[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Moss Side Story

Med «Voodoo Ray» definerte A Guy Called Gerald malen for britisk acid-house. Albumet 28 Gun Badboy tente gnisten som senere skulle utvikle seg til den ekspansive jungle-scenen. Gerald Simpson er en av 90-tallets pionerer innen moderne dansemusikk.

AV OVE DALEN

Det er snart 6 år siden jeg hørte A Guy Called Gerald for første gang. I en undergrunnsklubb i Londons utkant var «Voodoo Ray» en av DJ'ens gjennomgangslåter. En pulserende technolåt med de rette repetitive rytmene og et hektende tempo. Acid-house het det den gang, og Madchester, med Stone Roses, 808 State og A Guy Called Gerald i spissen, var i ferd med å etablere seg som klodens «hotteste» danseby. Seks år senere er Manchester redusert til «en stor britisk havneby», Stone Roses er blitt en parentes i rockehistorien og acid-house er forsvunnet ut av musikkjournalistikkens vokabular. A Guy Called Gerald er derimot fortsatt en av undergrunnsscenens friskeste tempovekslere, men i dag under klassifikasjonen jungle.

A Guy Called Gerald er egentlig utelukkende Geralds, mer presist Gerald Simpsons prosjekt. En ung brite som på 80-tallet ble influert av Detroits og Chicagos etterhvert berømte techno-scener. Han fikk sitt gjennombrudd med «Voodoo Ray», skrev 808 States «Pacific State» (av ham selv senere omdøpt til «specific hate») og fortsatte videre med remixer av blant andre Stone Roses. Den musikalske gjennomslagskraften resulterte i det han selv definerer som en katastrofal platekontrakt med Sony. De nektet å utgi hans High Life Low Profile album som han hadde brukt flere år på å lage. Resultatet var at Gerald satte opp sin egen label.

- Jeg startet selskapet Juice Box i 1991 som et resultat av alle problemene jeg hadde med diverse plateselskaper. Det var den eneste måten jeg selv kunne oppnå kontroll over min egen musikk. Det var i denne perioden at jungle begynte å utvikle seg og det var viktig for meg å kunne delta aktivt i denne musikkulturen.

Gerald skjønte raskt at det musikalske fundamentet måtte videreutvikles. Både house og Manchester var i ferd med å kollapse i sitt eget oppkast. Han begynte å eksperimentere med raske taktskifter og tyngre 80-talls synther.

- Jeg får alltid spørsmålet om hva som appellerte med jungle-musikken, men for meg så var det aldri snakk om plutselig en dag å begynne å lage jungle-musikk. For meg representerte det en naturlig utvikling i forhold til den musikken jeg alltid har laget.

På baksiden av albumet 28 Gun Badboy fra 1991 gir han en litt dypere og røffere forklaring: « …the reason is I'm living in a violent enviroment so it reflects the kind of music I make.»

28 Gun Badboy var et musikalsk brytningspunkt for Gerald. Det var først her han klarte og kvitte seg med den typiske Chicago-house lyden og perfeksjonere et råere, mørkere og mer upolert uttrykk.

- 28 Gun Bad Boy var platen fra en som hadde dratt verden rundt for å finne lyd for å oppdage at det var i England inspirasjonen måtte hentes fra, sier kameraten og produsenten Goldie til Muscic Week i mars i år.

Gatas terrorister

Hvis vi går tilbake til Detroit-scenens spede begynnelse på 80-tallet finner vi noen av de samme årsaksforklaringene. Technoen reflekterte den urbane storbytilværelsen med følelse og distanse. Repetitive rytmer var både et speilbilde av hverdagen og eskapisme i ett og samme åndedrag. Rap-musikkens ordstrøm var byttet ut med transcendental instrumental-musikk, det var ingen flere ord igjen. Gerald er født og oppvokst i Manchesters Moss Side. Han forteller den vanlige historien om familieproblemer og harde oppvekstvilkår, men vil ha seg frabedt medynk.

- Jeg ble satt på barnehjem fordi jeg nektet å gå på skolen. Jeg brukte mesteparten av tiden sammen med min bror på å stjele biler og stereoanlegg. Vi var gatas terrorister. Ettermiddagene brukte vi til å lytte til musikk og se TV. På loftet til mor satte vi etterhvert opp et lydsystem som gikk som gatas beste. Det var her jeg begynte å virkelig interessere meg for musikk. Men det er klart at det var ikke en eneste del av lydanlegget som var kjøpt for ærlige penger. Alt var stjålet.

Og det var Detroits techno-scene på 80-tallet som fanget Geralds interesse for musikk. Han begynte tidlig å lage sine egne versjoner av musikken han hørte fra den andre siden av Atlanteren.

- Jeg tror ikke jungle startet for fire år siden av seg selv. Jungle ble startet av den generasjonen som jeg er fra, unge svarte menn, født i England, men med musikalske impulser i blodet fra andre land. Det er musikk vi har tatt med oss fra andre land for så å adaptere til engelske forhold.

Geralds siste album Black Secret Technology definerer mye av det A Guy Called Gerald har presentert de siste årene. «Black» i form av hans musikalske røtter og som definisjon på en bevegelse som fortsatt sverger til 12 tommer som musikalsk format. «Secret» som i jungle-bevegelsens mangel på ansikter mens «technology» representerer Geralds lekelystne fasciansjon for musikalsk elektronikk.

- Jeg lager først en rekke trommelooper, deler dem opp og tilpasser dem. Enkelte biter kjører jeg baklengs, andre «pitcher» jeg ned hastigheten på. Oppå der programmerer jeg så rytmeboksen med biter av forskjellige trommelyder. Jeg tar så et riff, omarbeider og rekonstruerer det til jeg sitter igjen med noe som passer. Det er en omstendelig prosess, men fungerer veldig greit for meg.

Jungle er blitt mainstream

Black Secret Technology er for Gerald kulminasjonen av en epoke. Jungle har blitt mainstream og omverden har tatt igjen Gerald. Likevel lager mannen musikk som aldri før. Black secret technology er befriende kommersiell men samtidig lekende eksperimentell i formen. Vi møter elegante lydcollager som «Nazinji Zaka» og den vakre vokallåten «Finleys Rainbow». Der andre typiske jungleprodusenter kommer opp med smått militante lydbilder gir Gerald oss lyd som er langt mer subtil og hviskende. På «Energy» møtes to av bevegelsen mest innflytelsesrike produsenter, Goldie og Gerard, i science fiction-pop. «Energy» er også utgitt som singel under navnet The Two G's.

Jeg og Goldie er i utgangspunktet to helt forskjellige personligheter. For Goldie skal alt gå veldig fort mens jeg jobber i et mer bedagelig tempo. «Energy» ble derfor en tittel som henspeiler på energiens positive og negative ladning. To motsatser som kommer sammen og skaper ny energi.

Men til tross for suksess og status som pioner har også Gerald Simpson sett medaljens bakside. 808 State stjal en av hans tidlige låter, omdøpte den til «Pacific State» og fikk raskt stjernestatus i 1989. Gerald remikset The Stone Roses' elegante funk-epos «Fools Gold», også i 1989, og fikk beskjed om at låten var blitt for dansbar, for så oppdage at remiksen ble piratkopiert og solgt for 500 kr. i New York. Hans erfaringer med Sony er allerede nevnt og resulterte i uutgitt materiale som forøvrig senere er sluppet på hans egen label, Juice Box. Og i hjembyen Manchester er det voldsromantikken rundt jungle-musikken som har resultert i problemer for Gerald.

- Manchester er etterhvert blitt en jungelfri sone. Det er ingen klubber som spiller musikken fordi de er redd det skal utvikle seg til å bli kriminelle buler. Det er en enorm paranoia ovenfor jungle-musikken. Det blir jo helt merkelig ettersom de samme gangsterne likevel danser til all annen musikk rundt omkring i byen. Man hindrer jo ikke skurkene fra å danse gjennom å fjerne jungle-musikken.

BT: A GUY CALLED GERALD: Verden rundt for å finne England

Musikalsk såpeopera

Scanner overvåker radiobølgene og tilsetter muzak.
Det kunne vært enkelt å anklage Scanner for å drive en avansert form for sosial-pornografi på sitt debutalbum Spore, men jeg lar være. Bak navnet Scanner finner vi briten Robin Rimbaud som har utviklet et helt konsept rundt ideen om å «scramble» seg inn på private mobiltelefonsamtaler. Samtalene er teppelagt med metalliske ambiente lydbilder og gir oss en noe uortodoks innføring i såvel britisk sosiopolitisk struktur som språkets makt. Riktignok blir noen av samtalene noe obskure for oss nordboere ettersom vi ikke følger det britiske nyhetsbildet. Interessen er likevel såpass tilstedeværende at man vanskelig vil gå glipp av de forskjellige diskusjonene. Flere av opptakene avslører intime betroelser mellom ukjente mennesker og gir en merkelig schizofren kikker-/nærhetsfølelse. Det blir en slags tonesatt såpeopera der du møter hverdagslige hendelser i en autentisk setting. Og samtalene går ikke nødvendigvis på de dypere sider av livet, det handler mer om hverdagens trivialiteter som f.eks når en kone på Spore spør sin mann om han kan kjøpe med teposer hjem.

Rimbaud har forårsaket et aldri så lite oppstyr på de britiske øyre med platen ettersom flere av platens ufrivillige deltagere har oppdaget sin tilstedeværelse. Rimbaud har foreløpig sluppet unna domstolene, ettersom mobiltelefoner sendes ved hjelp av radiobølger og dermed kan tas ned av hvem som helst ved hjelp av en avansert mottager. Rimbaud har også redigert ut navn slik at identifikasjon ikke skal være mulig.

Musikken som ledsager opptakene har aldri noen annen oppgave enn å være en slags avansert supermarked-muzak. Den er syntestisk steril og totalt kjønnsløs. Det interessante ved platen er likevel ideen om å kunne tråkke inn i den private sfære og dermed avsløre, eventuelt belyse det «skjulte» privatliv. I motsetning til popmusikkens rosenrøde kjærlighetsbeskrivelser møter vi her både desperasjon og håp.

Og som en selverklært Gud sitter overvåkeren selv, Robin Rimbaud på sitt egne digitale miksestudio og redigerer i våre privatliv.

Scanner
Spore
New Electronica
[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.