[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Carte Blanche: Oppvask uten maskin

Åtte måneder etter at Jens Graff overtok som underskuddsplagede Nye Carte Blanches kunstneriske leder, og kom til «en stor oppvask etter en stor fest, uten vaskemaskin», har fylkestinget i Hordaland og Bergen kommunes hovedutvalg for fritid og kultur funnet tiden inne til å rette kritikk mot ensemblets drift og kunstneriske profil.

AV CARLOS WIGGEN

Nye Carte Blanche har avlyst all turnévirksomhet for 1995; et foreløpig klimaks på en vedtektsfestet bestemmelse som det har vært sluntret unna med i flere år. Nye Carte Blanche parerer kritikken med at det er svært få (i alt 3) scener i regionen som er store og velutstyrte nok for kompaniet, og at man får ruste opp på denne siden før man krever ytelser som ikke bare skal oppfylle kvantitative, men også kvalitative krav. En rimeligere løsning er i alle fall at interesserte busses inn til Bergen hvor de kan møte ensemblet i fullverdig utgave, sier Graff. Bergens Tidende gir på lederplass betinget støtte her og hevder at kravet er «nokså halslaus gjerning». Frakting inn til Bergen kan i det minste være en Delløsning, sier BT.

Motstanden fra Nye Carte Blanche har provosert kritikerne ytterligere; fra 1996 skal pålagt turnévirksomhet gjennomføres. Skjer ikke dette, vil fylket og kommunen vurdere å si opp sine deler av avtalen med Nye Carte Blanche, en avtale som også omfatter staten. Dermed kan hele institusjonen klappe sammen.

Røtter langt tilbake

Fylkestingets og Hovedutvalgets utspill kommer etter lengre tids misnøye med en linje som går ut på å holde et maksimalt høyt nivå kunstnerisk og teknisk, hvilket bl.a. har ført til at bare halvparten av danserne i ensemblet er norske. Det faller også kultokratene tungt for brystet at staben er blitt utvidet. Kunstnerisk og administrativ leder tjener hver for seg mer enn den forrige lederen Fredrik Rütter, som hadde begge disse funksjonene. Disse utvidelsene har funnet sted på tvers av pålegg om å vente med slikt til ny organisasjonsstruktur var avklart.

Historien med «den store grønne» har nok heller ikke bidratt til å mildne misnøyen: Balletten Brytningstid, som skulle benyttes i forbindelse med 1000-års jubileet for kristningen av Norge, ble avvist av arrangørene på grunn av verkets kristenfiendtlige holdning, dets trendy flirt med sex og vold, og kunstnerisk sett hjelpeløse karakter. I debatten konsentrerte media seg imidlertid om en fremstilling av guden Frøy med erigert, grønn fallos; et innslag som naturligvis ble nådeløst parodiert i byens sommerrevy noen måneder senere.

Det er imidlertid vanskelig å si noe imot de siste ansettelsene og disposisjonene innen Nye Carte Blanche, når målsetningen er å fremdyrke et ensemble som skal kunne fungere internasjonalt. Og det var bl.a. utfra en slik forutsetning man tok kontakt med Jens Graff, tidligere ballettsjef ved Den Norske Opera og ballettmester fra Stockholmsoperaen, og ansatte ham.

Men et slikt program står i strid med hva man kan lese ut av Nye Carte Blanches statutter, nedfelt i 4-parters-avtalen fra 1990. Her snakkes det om et tilbud som kan bidra til å dekke regionens behov og et regionalt ballettmiljø, et tilbud til «flest mulig», dessuten utvikle aktiviteter som bygger på og styrker regionens kultur, og drive lokal turnévirksomhet. Nye Carte Blanche skal gi 77 forestillinger årlig, 35 i Bergen og 42 på turné i Hordaland forøvrig. Dessuten skal Nye Carte Blanche samarbeide med andre kunstnere og institusjoner og med andre deler av ballettmiljøet, samt turnere i resten av landet, i samarbeid med Riksteatret. Nye Carte Blanche skal imidlertid også ha «adgang til videreutvikling og eksponering i inn- og utland». Det er nå ambisjoner utfra det siste ordet i denne bisetningen som efter fylkets og kommunens mening har vokst helt ut av proposjon med den opprinnelige regionalinstitusjon-ideen.

Konflikten mellom disse to holdningene har ligget der helt fra de første ansatsene, som involverte ballettforbundet og Inger Lise Eid. Det var her snakk om å opprette et regionalt kompani, som skulle turnere på Hordalands lokalsamfunn-premisser. I stedet varpet man over en ferdig definert gruppe fra Oslo, som ikke var dannet utfra en slik målsetning. Der var dessuten et ønske om at kompaniet skulle drive skole, og man mente tydeligvis at danserne skulle gjøre dette gratis. Utfra denne undervisningen skulle så nye dansere rekrutteres. Med eller uten honorar var slik aktivitet imidlertid umulig å forene med turnévirksomheten, og dette såre punktet har forblitt der helt til idag, hvor oppgaven skal ivaretas av den nye ballettmesteren Karen Hirschfield. Men det gamle problemet består, i og med at treneren må bli med ensemblet på turneene, og dermed ikke samtidig kan drive undervisning på basen.

Nye Carte Blanche har altså vært plaget av uro og kryssende interesser, fra regionalisme-tankegang til «vi er også med»-holdningen, velkjent fra de fleste andre grener av norsk kultur- og idrettsliv.

«Ut til flest mulig»

En smell av den typen som nå er kommet danner en konflikt ganske lik den omkring Galleri F 15 i Moss. Den kunne forutsies allerede ved å lese den statlige kulturmeldingen 1991-92 og Bergens egen kulturmelding 1993. I den statlige meldingen, hvor Nye Carte Blanche får et eget avsnitt, understrekes turnévirksomhet og danseundervisning. Grunnargumentet for å støtte ensemblet er at «Nye Carte Blanche fyller et stort behov i regionen» (s. 152). Det bemerkes også at regionteatret er modellen her. Forøvrig gjelder for scenekunst generelt hva meldingen gjentar inntil det maniske; at det er «viktig å tilrettelegge denne kunstformen slik at den når ut til flest mulig mennesker i vårt land» (144). I Bergensmeldingen sies det at samarbeidsavtalen «gir strenge rammer for virksomheten» (s. 89). Det bemerkes også at «sammen med oppsøkende virksomhet og besøk på skoler o.l. tøyer dette ensemblet seg mot grensen av hva de selv mener er kunsterisk forsvarlig» (s. 92). Er dette bra eller beklagelig? Fylkets og Hovedutvalgets reaksjon pr. august -95 løser tolkningsproblemet her; det skal tøyes maksimalt i denne retningen.

Rütter ut døren, Graff mot veggen

Det er en vanlig oppfatning i miljøet at Fredrik Rütter kom et stykke på vei mht. å forsone motsetningene som mare-red ensemblet. Den siste produksjonen i hans periode, «Svensk aften» (1994) viste verker av forskjellig format, anpasset både store og små scener, og holdt i et modus med visse samtidstrekk, fremfor alt en kombinasjon av etnisitet og fortellerdans som favnet relativt bredt, uten å gli over i det helt trivielle. Under ham ble også norske koreografer flittig benyttet, og samarbeid med andre lokalinstitusjoner alvorlig forsøkt. Imidlertid fant styret å måtte skifte ham ut med Graff etter bare ett åremål, før arbeidet hadde befestet seg.

For Jens Graff har de første 8 månedene inneholdt den ene sjokkbølgen etter den andre.

I følge ham selv fikk han før ansettelsen vite at Nye Carte Blanche hadde et fint overskudd, og forsto det slik at han virkelig ville få «carte blanche» og kunne fungere som en slags norsk Diaghilev. Turnebestemmelsene ble nærmest fremstilt som sovende paragrafer. Der eksisterte riktignok et «publikums-problem», som man nå ønsket å løse gjennom nivåheving og berømmelse i det store utland. Til å gjennomføre dette fikk han et budsjett (bortsett fra underskuddet) på ca. 9 millioner. Graff anslår selv at han for å bygge opp et allsidig tilbud av etablert og nyskapende dans, gå bort fra blokkrepertoire, ha en forestillingsfri periode både av hensyn til dansere og koreografer, invitere andre kompanier i den forbindelse, ha egen, turnébasert rigg, og dra til andre dansescener i inn- og utland, ville trenge 50 millioner. Likevel ville han tatt jobben om der bare var 3 til produksjon … dersom han kunne få arbeide i den retningen han ønsker og mener han ble forespeilet. Han understreker at han ikke er prinsipielt uvillig til turnévirksomhet; denne ble kuttet ut i år for å redusere det nedarvede underskuddet.

Men å følge fylkestingets og det kommunale Hovedutvalgets harde linje, ikke minst kravet om at det også skal turneres på de små scenene i regionen, er for Graff utelukket, fra kunstnerisk synspunkt. Å splitte opp ensemblet, gå over til en slags kortnummer-kammerdans, og eventuelt blande nummerne med andre i en mer folkelig-variert forlystelseskveld på lokalet, er det samme som å si nei til dans på høyprofesjonelt nivå. Det vil også raskt føre til at ensemblets nåværende medlemmer søker seg annetsteds. Løsninger a la Riss dansekompani, Zakraz, og Ingunn Bjørnsgaard prosjekt, hvor 1980-talls minimalisme og installasjons-preget estetikk er kombinert med små forhold og beskjedne midler, er overhodet ikke hans form for dans.

Graff ser ut til allerede nå å ha møtt veggen. Og han signaliserer tilbake at han «ikke i det hele tatt» er innstilt på å følge ordre fra de pengegivende instanser, når disse i praksis fører til oppløsning av Nye Carte Blanches møysommelig opparbeidede kunstneriske nivå.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.