[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Syntetisk video-loop

Walking The Square av Sven Påhlsson består av et mørklagt rom, en videokanon, to høyttalere og stoler til publikum. En merkverdig video, - en ferd inn i en by som aldri har eksistert.

AV ANDERS EIEBAKKE

Et «flytende» kamera tar publikum med på en runde i Påhlssons fantasi-by. I motsetning til for eksempel Matt Mullicans kjølige åttitalls virtuelle fremtids-by, er Påhlssons en by av realistiske overflater, der tiden har satt spor på fasadene. Men det finnes ikke ett eneste menneske i gatene. Det eneste som henspiller på et individs nærvær, er en sykkel stilt opp mot en bygning. At det ikke finnes mennesker i gatene er et formalt grep, for å understøtte et viktig poeng med videoen: den er ekspressiv, stemningsmettet, med muligheter for fantasifulle tolkninger.

Fantasibyen

Film-snuttens bygninger og arrangement kan minne om området rundt Unge Kunstneres Samfunn (UKS) egne lokaler, samtidig som en slik spekulasjon blir kastet omkull av bygninger «som ikke passer inn». Som i en fremmed by forsøker du å finne orienteringspunkter. Problemet er bare at bygningene ikke «hører sammen» - de er ikke del av en organisk helhet, slik man kan forestille seg en moderne storby. Bygningene i denne byen ble bygget på bakgrunn av Påhlssons fantasi - med utgangspunkt i forskjellige steder han har opplevd. Dette er noe av det som gjør utstillingen interessant. Men det er også noe av det som gir en litt flau smak i munnen. «Film noir» sier en sidemann. I de trange gatene som er dekket med brostein, hersker en litt truende stemning. På plassene, slik som ved Operaen, er folketomheten og forfallet et bilde på finkulturen - men hvilken finkultur? «Galleri High Art» - som selvsagt er «Closed», kunne ikke nettopp dette galleriet ha huset Walking The Square? Jeg er redd fokuseringen på «High Art» faller på sin egen platthet. Påhlsson som institusjons-kritiker rammer seg selv med et engasjement uten et avklart fokuserings-punkt.

Inferno

Videoen er heldigvis mere enn en kommentar til kunst-institusjonen. Den er et enormt reservoir av informasjon, og den handler like mye om hvordan en betrakter ser, som om symboler og arkitektur. Her oppfattes en konstruert, syntetisk film-sekvens på en radikalt annen måte enn en «dokumentar». I løpet av video-loopen, der en ser den samme sekvensen gang på gang, blir en oppmerksom på ikke bare det som faktisk er avbildet, men også sitt eget tilvante sløve blikk. Et blikk som ikke fokuserer, men som følger kameraet, som ikke spør, men som aksepterer retorikken i det bevegelige bildet. Etter hvert beveger betrakteren seg i filosofiske sirkler, og akkurat da imploderer filmsekvensen i et inferno av lyd - torden - og en hastig og kaotisk, heseblesende runde gjennom byen, en runde som slår beina under ethvert eventuellt engasjement for den virtuelle virkeligheten. Undertegnede har ikke et slikt engasjement.

Derimot har jeg et engasjement for denne videoinstallasjonen, som veksler mellom tidtrøyte og inferno. Neste gang håper jeg at de platte kommentarene til «finkunsten» er byttet ut med reell kritikk.

Ustillingen i UKS varer til 24/9.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.