![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det er med Høstutstillingen som det er med familiehøytidene; søndagsmiddager, konfirmasjoner og julekvelder - fossile ritualer vi deltar i også når de har mistet sin samfunnsbetydning.
- Morgenstern: For 10-15 år siden var Høstutstillingen kunstlivets største begivenhet. I dag må selv VG og Dagbladet slite for å dekke den - og selv skape de tilhørende skandalene. Det er mange grunner til denne statussenkningen. Høstutstillingen (HU) er ikke lenger det primære visningsstedet for den samtidige kunstaktiviteten. I dag har vi Museet for samtidskunst, de nye «alternative» galleriene og distriktsmuseene. Unge kunstnere har fått andre eksponeringskanaler enn HU, og mer etablerte kunstnere har utover galleriene også Astrup Fearnley museet. Kunstnerstanden vokser stadig - i dag teller den mer enn 2000 i tillegg til amatørene og studentene. I og med at HU er «kunstnernes egen utstilling», må den nødvendigvis representere en mengde ulike interesser og kunstsyn. Dette resulterer i at utstillingen mangler en bestemt profil - og blir uoversiktlig som samtidskunsten selv. Et aspekt er også at mange kunstnere, særlig de unge, har mistet tillit til kunstbyråkratiet - og HU er som kjent laget i regi av fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere. Mange kunstnere tar utstillingen med en stor klype salt - selskapet er tross alt ikke så eksklusivt.
- Det finnes en selvbestaltet «progressiv» fløy i kunstlivet, hovedsakelig bestående av unge kunstpolitikere og kunsthistorikere som vil gjenvinne HUs status ved å gjøre den til noe lignende Whitneybiennalen i New York eller Arsenalet i Venezia: Kurator-organiserte temautstillinger med internasjonalt snitt. Det finnes også en mer «konservativ» fløy, - en som kom til uttrykk ved Dag Solhjelms kronikk i forrige Morgenbladet. De vil gjenopprette HUs gamle status ved å sette mer anerkjente kunstnere i juryen, slik at utstillingen igjen kan vise de etablerte kunstnernes arbeider og fungere som en objektiv evalueringsinstans.
- Det ville vært lite tjenlig om kunstnerne skulle overlate høstutstillingen til andre aktører som allerede sterkt preger bildet av «hva som gjelder» i kunstlivet. Selv om resultatet av en slik forandring for så vidt kunne være interessant i seg selv, er det en utstillingsform som allerede er svært utbredt. Det er lite sannsynlig at kunsthistorikernes HU ville være noe spesielt, snarere enn mer av det samme.
- Det «konservative» alternativet, uttrykt av Solhjelm, virker å være basert på en svært overforenklet og statisk kunst- og samfunnsmodell. Ifølge den er det åpenbart hvor den ene godkjennende autoriteten er lokalisert. Det høres ut som sunn fornuft, men er i realiteten en total underkjennelse av grunnleggende motsetninger i samfunnet generelt og kunsten spesielt.
- Det fine med HU er nettopp overraskelsene. Utvalget er som kjent begrenset av det som sendes inn og av juryeringen, likevel gis det en anledning til å orientere seg og se ting man ellers ikke ville fått se. Jeg synes bestrebelsene på å gjøre Høstutstillingen til noe vesentlig annet enn det den er i dag virker litt besynderlige. Hvorfor ikke starte noe annet i stedet? Begge alternativene vi har diskutert er dessuten grunnlagt på generasjonsmotsetninger det er lite fruktbart å befeste. Mer positive tendenser innenfor HUs rammer er nyskapninger som den tverrfaglige juryeringen og den teknikkblandede hengningen vi har sett på HU de siste årene.
- HU står på en måte i krysningspunktet mellom en kunstnerstand på vei ned og et mediamaskineri på vei opp. Man kan også se HU som et symptom for interessekampene i norsk kunstliv, et bilde av tingenes tilstand som ikke uten videre kan erstattes av de diskuterte alternativene. Men hvis det bare er mangfold og overraskelser man ønsker seg, kunne man ikke like greit nøyd seg med Stipendutstillingen? Er det noe annet forsvar for juryordningen enn plassproblemene på Kunstnernes Hus? Å ta stilling til HU innebærer nødvendigvis også å ta stilling til NBK, og i forlengelse, norsk kunstliv i det hele tatt.
- Hvis man først setter seg fore å komme med alternativer, er det ingen grenser for hva man kan finne på, men HU ville ikke lenger være HU. Likevel er det flere ting som kan skje innenfor de etablerte rammene. Årets utstilling viser at den tverrfaglige juryordningen er verdt å fortsette med. Ellers synes jeg at juryen nyter en litt vel anonym tilværelse slik det er i dag. Det er tross alt et anseelig meningsarbeide som foregår i utsilingen og opphengningen av kunstverkene. Man kunne tenke seg en mindre jury, med større plikt til å konkretisere den «kvalifiserte synsingen» den utfører.
- Hva med å ta tak i oppgaven med å representere norsk samtidskunst, som er HUs offisielle målsetning? Det er tross alt en oppgave NBK med sin HU deler med Museet for samtidskunst, apropos den konflikten. Her kunne NBK gått foran med et godt eksempel, men det er en oppgave de ikke anstrenger seg særlig for å oppfylle. For å si det med Barnett Newman, «Moderne kunst, kort sagt, er en kamp mot katalogen». Det er en kamp som ikke er særlig vanskelig å vinne på HU, men det er også få steder seieren smaker dårligere.
- Det spørs om HU overhodet kan ha pretensjoner om gi en representasjon av norsk samtidskunst. Den frie innsendelsesretten, og retten til ikke å delta er grunnprinsipper for HU. Det er en mer eller mindre tilfeldig opphopning av enkeltverker. Det er det som er det interessante med HU, noe årets montering understreker. Begynner man å gruppere verk ut fra formale eller tekniske likheter, har man allerede antydet at det finnes visse tendenser utover enkeltverkene - for eksempel «slik er norsk skulptur i dag». Det er en påstand HU umulig kan gå god for. Det er nok bedre at HU lar spørsmålet om representasjon ligge.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]