[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

De tolv angiverne

Arvid Pettersen skaper en uutholdelig spenning mellom de tolv judashodene og den hodeløse, armløse Jesus betraktet av folkedypets feige maktbeundrere.

AV SIMEN MIDGAARD

Arvid Pettersen stiller ut i overlyssalen i Kunstnerforbundet. Katalogen prediker at bildene dreier seg rundt en kristen problemstilling, med titler som Relikvie, Judasproblemet, Notre Dame. Utstillingen mønstrer syv slike verker. Billedmessig veksler de mellom litt uklare, halvt gjenkjennelige objekter, som i Relikvie, til den langt mer utprete symbolisme som man kan se i det skamferte Kristus-kadaveret på bakgrunn av betent hud, i Ascension. I tillegg til dette kommer det lett komiske, som i La Lutta (kampen) med to hvite skikkelser på en like hvit tallerken, i nevekamp og ansiktsløse, - organisk sammensatt med den nokså flyvende tallerkenen, mot en bakgrunn av jordgrønt, brukbar som kamuflasje.

Judasproblemet

Det mest ruvende verket - satt opp mot den hengende Kristus-figuren i Ascension på motsatt vegg - bærer tittelen Judasproblemet. Det er tolv portretter, med like mange monokrome felter, som skiller portrettene fra hverandre. Her sier katalogen at «Portrettene viser hverdagsmennesket; vi er alle en Judas enten vi vil eller ikke», men dette synes meg å være en grov overdrivelse, hvis ikke «hverdagsmennesket» per definisjon er en innesluttet, selv-foraktende, skulende figur som hver av disse, - med sin neste bokstavelig talt radert ut som ensfarvet flate, og med hvert sitt mistroiske blikk som grubler inne i deg, på nippet til å gi deg en feig ansvarsfraskrivelse i trynet.

Det er forskjellige typer. Den griseaktige direktøren, med søvnig, selvsikker skepsis; attenåringen med capen vendt bak frem, som ser ut til å ville svare uten å se deg inn i øynene; samt fullstendig farveløse, halvgamle ansikter som røper at de aldri har vurdert hva det er å være et individ. Tolv av disse ser rett på den hodeløse, armløse Jesus, der endog korset er fraværende. Skikkelsen splittes på midten ved at to lerreter møter hverandre. Det skapes en uutholdelig spenning mellom de tolv judashodene og den slaktede figuren som blir sett på av folkedypets feige maktbeundrere uten å kunne se tilbake.

Ingenting er hellig

Denne konstellasjonen i utstillingen er såpass sterk at de øvrige bildene blir litt utenpåhengte og mindre funksjonelle i forhold til denne spenningen. Vi har Notre Dame og Svetteduk på den ene siden, og Relikvie og La Lutta på den andre, men de er temmelig isolerte i forhold til hverandre, og som kommentarer til «en kristen-religiøs problemstilling» er de langt mindre umiddelbare enn den øvrige konstellasjon. Hvis judasene var utstyrte med den aller minste ironi, kunne man dog anta at disse andre bildene kunne fungere som spydige, sleske kommentarer fra dem.

Relikvien synes å være en eller annen hverdagsgjenstand, et redskap, elektrisk tannbørste eller liknende, mens svetteduken rommer en bevinget dynamikk av skinnende rotasjoner i alle retninger mot hverandre, og La Lutta som Jacobs kamp mot engelen er like interessant som gipsnips på en tallerken. Under denne vinkelen blir utstillingens tittel, Judasproblemet, svært klar. Her er ingenting hellig, og alt som presumtivt skulle ha vært det er slengt litt vekk, forvist til hjørner, blitt navnløse som disse isolerte skulerne på bildet som bærer utstillingens tittel. Konsekvensen av dette blir da at det som har sterkest personkraft, eller ånd, er nettopp de tolv angiverne. De har greid å fremheve seg selv, i kraft av den maktbeundrende massen. Samtidig er de helt isolerte, - fra hverandre, fra sin nærmeste neste som er radert vekk. Man kunne tro at kunstneren er en glødende kritiker av mangelen på det religiøse, forpliktende fellesskap, - slik at den Mr. X som henger rett utenfor overlyssalen, sett som gjennom en flimrende fjernsynskjerm, som en hardbarket outsider, kriminell, tross alt gir større håp enn dette atomiserte «felleskap» av profane forrædere.

Utstillingen i Kunstnerforbundet åpnet 8/9.

BT:

ARVID PETTERSEN: «Judasproblemet» Foto: May-Irene Aasen

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.