Soldathud

Antinasjonalisten Slobodan Snajders Slangehud er teater for viderekommende. Guder, engler, bibelske personer, voldtektsofre og slangeskapninger blander seg med legende, drøm og bosnisk virkelighet i et slags metafysisk, men akk så reelt og tragisk krigsscenario.

AV PÅL MATHIESEN

Legenden handler om en kvinne som gjennom en uønsket fødsel føder en slange. Skapningen er slange om dagen og en normal gutt om natten. En fe kommer til den ulykkelige moren og sier at hun skal brenne slangens ham i overgangen mellom natt og dag. Moren gjør som feen har sagt og sitter lykkelig igjen med et vakkert guttebarn. Slutt.

Parallellen til tredveårskrigen er at denne var en konfesjonell krig. En kaotisk konflikt mellom ulike folkegrupper og ulike trosretninger, etter en slags «alle mot alle-logikk». I sin anvisning skriver Snajder at handligen i Slangehud forgår under 30-årskrigen i Bosnia. En slik krig har aldri vært, men dramatikeren mener vel kanskje at den nettopp finnes i dag…

Kim Haugen spiller den mannlige hovedrollen Hasan. En tilsynelatende enkel, muslimsk sjel som arbeider på likhuset, hvor det meste av handlingen forgår.

- Har dere hatt noen problemer med forståelsen av stykket, Kim Haugen?

- Ja, på den måten at stykket beveger seg på flere plan. Vi har en religiøs verden, en legendeverden og et meget realistisk plan. At det er et anti-krigsstykke er meget klart, men jeg oppfatter det også som anti-religiøst.

Instruktør Erceg bryter inn:

- Nei, anti-religiøst er det ikke. Her vil jeg skille mellom kirke og religion. Kirkene som institusjoner har opptrådt som fundamentalister i Bosnia-konflikten. Dette gjelder også endel muslimske ledere. Slangehud er anti-fundamentalistisk, men ikke anti-religiøst.

Kommunisten Snajders tragedie åpner med at Herren (Gud) siterer seg selv fra 5 Mosebok kapittel 20:

«Jeg har satt meg fore å hevne det som er gjort mot mitt folk. Å hevne det på en slik måte at det ikke vil bli glemt. I dag når I er i fred med å gå i krig mot Eders fiender, la ikke motet falle; frykt ikke, forferdes ikke og reddes ikke for dem! Hør Herren, eders Gud går selv med eder og vil stride for eder, mot eders fiender og frelse eder. Og når Herren, din Gud, har gitt eder dem i hende, skal I slå alt mannskjønn der ihjel med sverdets egg».

- Insruktør Mira Erceg; gir dere Gud skylden for krigen i Bosnia?

- Det finnes mange slags «Guder». Jeg opplever først og fremst at Snajder angriper autoritetspersoner som sådan: Ordre som kommer ovenifra. Ledernes, ikke folkets krig.

- Opplever du krigen på Balkan utelukkende som en religiøs konflikt?

- Nei. Men vårt stykke tematiserer dette aspektet ved konflikten. Og jeg må jo si at det er påfallende mange tidligere militante ateister som idag plutselig er blitt kirkegjengere.

Kvinnen Azra, som har en klar parallell til legendens slageføderske, er stykkets viktigste gestalt. Hun blir etter en massevoldtekt innbrakt på likhuset. Men Azra er ikke død. Hun er derimot gravid. Svanger med en slange. Hun vil ikke føde «barnet», vil heller dø enn å gi fødsel til sine overgriperes avkom. Men slangen blir likevel født. Og forsvinner snart etter ut i verden.

- Fru Erceg: I en drøm på likhuset, etter at sønnen er forsvunnet, kommer blant annet en slangemann til Azra, som nærmest synes å være hennes elsker…

- Det er hennes sønn! Dette understreker det sterke i Azra-rollen; hennes ambivalente følelser overfor slangen. På den ene siden er slangen hennes sønn, som hun elsker og hater samtidig, men følelsen ovenfor sønnen innholder også eros…

Azra er på mange måter et menneske som bærer i seg den totale kjærlighet.

I drømmen forsøker også Azra, akkurat som i legenden, å brenne slangens ham. Men Slangen blir meget redd og sier:

« Ikke gjør det! Jeg bønnfaller deg! Gi meg hammen min tilbake! Det er ikke min skyld: Det bare er slik: Vi skifter ham, mens dere dør med den samme huden som dere fødes i… Det er ikke min skyld. Jeg MÅ gjøre slik alle slanger gjør, og slik vil det være til dommens dag. Brenner du opp hammen min, ser du meg aldri igjen.» Azra gir ham hammen tilbake, og slangen forsvinner like før morgengry.

- Slangen er et mildt sagt mangefasettert symbol. Hvordan skal vi forstå betydningen av slange i Snajders skuespill?

- Som soldat.

- Og uniformen er hans slangehud. Er det så enkelt?

- Vel. Hasans mor ble også voldtatt og fødte en slange. Hasans halvbror. Han ble siden en stor militær leder. Dette er basert på en sann historie, som dramatikeren har vevet inn. Her finnes også en klangbunn til den såkallte blodtoll; dette at de kristne måtte gi guttebarn til tyrkerne under den 400 år lange okkupasjonen. Slangen kan derfor også sees på som en bastard.

- Men dere er vel ikke opptatt av å begrense symbolrikdommen?

- Selvfølgelig ikke. Jeg oppfatter mangesidigheten i symbolene som et hovedpoeng fra forfatterens side.

- Syndefallet er vel heller ikke noen uaktuell mytologisk ramme?

- På ingen måte uaktuell, nei.

- Hvordan vil du beskrive Azra?

- Hun er en kvinne som har erfart en brutal voldtekt. Jeg har studert fenomenet og funnet ut at de fleste overlever gjennom å ta avstand fra hendelsen. Lukke den ute. Her er Azra unik; fra først å ha tatt avstand fra slangebarnet, ender stykket med at hun oppsøker ham, for å sette ham fri fra soldattilværelsen. Men i dette henseende oppfatter jeg først og fremst Azra som en mytisk gestalt.

- På hvilken måte?

- Hun er et eneste stort offer, i og med seg selv og sitt liv. Hun blir for meg en slags kvinnelig Jesus-figur. Noe sakralt.

- Hvordan er denne Hasan-typen, Kim Haugen?

- Veldig enkel. Han vil overleve. Han er ingen soldat. Er rett og slett ikke brukandes til det…

- I åpningen virker han ganske vulgær, vil bare dumpe Azra…

- Ja, men etterhvert utvikler han en kjærlighet for Azras sønn. Som ikke er hans egen, men som han likevel får et slags farskap til. Hasan er kanskje den karakteren i stykket som gjennomgår den største utviklingen. Fra å være en kyniker som mener ar voldtatte kvinner bare burde fjernes, til å bli et rikere menneske. Ja, han blir nesten en feminist!

- Han er muslim, men virker ikke særlig «hellig»?

- Nei. Hasan er en pragmatisk mann. Og dem tror jeg faktisk det finnes en god del av blant muslimene.

- Alle de tre hovedpersonene, Azra, Marta og Hasan synes alle å ha opplevet en traumatisk barnehistorie?

- Ja, Marta har jo mistet en sønn som ble skutt mens hun bar ham på ryggen. Det er vel dette som til slutt motiverer at de alle tre, to mødre og en far, oppsøker Azras sønn for å redde ham.

- Et sted i teksten, Mira Erceg, oppfatter jeg det også slik at barnet, slangen, også kan sees på som selve landet Bosnia. Det står blant annet «Jeg dør hvis du deler meg»?

- Ja. Jeg, for eksempel, er resultatet av en «etnisk miks». Min mor er slovener, min far serber og jeg selv er født i Bosnia. For ikke å snakke om min onkel som er bosnisk tiroler!

- Det blir egentlig absurd å snakke om bastarder?

- Selvfølgelig. Men det er den vinden som har blåst og blåser i Bosnia.

- Slangehud er en tragedie, men det at de tre menneskene samler seg om å ville være foreldre for slangebarnet, må vel kunne betraktes som et slags håp?

- Ja. Sønnen blir befridd for slangehuden. Men håpet brytes. De blir drept alle sammen. Hele «familien». Det er tragedien. Det er sannheten.

- Er det ikke tungt for teateret ikke å tilby noe håp, en løsen?

- Det vi viser til slutt er et rekviem. Et rekviem for alle ofrene i denne krigen. Et multi-etnisk rekviem. Hele scenerommet er dekket med navn på alle dem som, reelt sett, har mistet livet i krigen. Men den døden vi viser på scenen er ikke helt ut realistisk. De dør i en underverden. Der vi hører vakker musikk fra alle de forskjellige reiligioner. Katolsk, ortodoks… Det er vårt håp at dette rekviem kan gi publikum en følelse av katharsis… Kanskje vi kan snakke om et slags katharsis-håp?

Kim Haugen bryter inn og erklærer at han ikke ser noe håp i de tre hovedpersonenes død. Døden i seg selv gir intet håp. Men det Haugen ser er en prosess i stykket, en prosess som ender med at slangehuden brennes. Den utviklingen oppfatter Hamlet-tolkeren som bærer av et slags håp. Et håp som er basert på pasifisme. Pasifisme som det eneste løsen, så å si.

- Hva ville du like at vi nordmenn skulle lære fra å se din oppsetning av Slangehud, Mira Erceg?

- Å bevege publikum emosjonelt i forhold til Bosnia-tragedien er første bud. En vekselvirkning mellom latter og den definitive latterkveling. Forvirring. Forvirring vil jeg skape!

- Hva sier du i sakens anledning, Kim Haugen?

- Stykket er fullt av overraskende effekter. Det er krevende sjangermessig, og et dypdykk i samtidens kanskje største tragedie. Det blir selvfølgelig ikke noe «Mot i brøstet»-forestilling av slikt…

Det er heller ikke akkurat noe klassisk ord-teater man vil bli utsatt for i sirkusmanesjen på Torshovteateret i de kommende uker og måneder. Den modernistiske, fysiske teaterformen er teaterets varemerke og største aktivum. Om de klarer å bringe klarhet i slangehud-stoffet gjennom sin tilnærming tør jeg ikke spå om. Problemene er store og mange. Instruktøren er for eksempel misfornøyd med at Azras voldtekstmann fremstår som serber, noe som ikke ligger i Snajders tekst.

Hans budskap er snarere det motsatte: En soldat er en soldat, uansett.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.54 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.