Nerveknuter

Livsangst og dødsdrift hos Mirjam Tuominen

Dette var debutsamlingen Tidig tvekan (1938), som fokuserer på sjelskriser, på de umulige kompleksene av skyld menneskene på 1930-tallet syntes så fulle av. Dødsangst og dødslengsel i kamp om unge sjeler, i sykesengene, på sanatoriene, i foreldres skygge av liv eller skygge av død hjemme...

Spenning på grensen til det overspente, nerve på grensen til det overnervøse. Nå er det selvsagt slik at det alltid er det omkringliggende samfunn som definerer når noe bikker til overspent, overnervøst. Grensene og toleransetersklene forandrer seg. Sovjets litteraturideologer fordømte «nervelitteraturen» allerede på 30-tallet: Andre satte grensen «etter Auschwitz», eller «etter Hiroshima». Ikke mer disse ynkelige private oppgjør om skyld og soning, om dødsangst og -lengsel! Hva med millionenes kamp og utslettelse?

Og likevel. Tuominens noveller lar seg fortsatt lese, om enn ikke uten en viss smak av fortid, av en verden av i går. I og for seg er det perspektivet også forfriskende: En verden uten krisepsykiatri og samtaleterapi.

Tilstandene Tuominen beskriver er da også nettopp situasjoner som de påfølgende 57 års terapeutgenerasjoner har arbeidet intensivt med: Tuominens personer kan aldri «snakke om det». De er henvist til seg selv i sine orkaner av angst og følelser.

Irina i novellen av samme navn våger ikke spørre moren eller sykepleierne om hun vil leve eller dø. Aldri det: For alle de mulige svarene, ja, nei, kanskje, stiller henne overfor nye håpløse tankealternativer.

Når hun visualiserer alternativene blir døden hvit og lys, livet derimot et svart mørke. Men hun kan heller ikke håpe på døden og paradiset, for der livet har «døden» som angst, har jo paradiset «evigheten».

Tuominens dødsskrift er som en ustanselig rekke kontrapunkter, hver vending kjenner sitt utspring, men finner sin egen krokete vei til en ny tankeknute. Grublingen rundt dødsmysteriet blir et slags nett av blindveier, om slikt kan tenkes.

På sitt beste faller paradoksene på plass som biter i et puslespill i Tuominens noveller, da blir også dette merkelige språket en del av nettverket, i likhet med tanken og resonnementet er det øyeblikksvis glassklart, i andre øyeblikk knutete, knudrete, ufremkommelig.

På den vellykkede siden: Magdalena i «De tapte sedlene» finner først ekvilibrium i tanken om seg selv som ondskapens kjerne og omverden som god: omvendt psykopati.

Men når det ikke helt fungerer hos Tuominen går dommedagstoget litt for enkelt og greit på skinner og motforestillingsløst utfor stupet, som i «Den syke våren». Hvor en av pasientene, Maria, velger å gå barfot ut i en råkald morgen for å finne et - ett eller annet - alternativ til den sykes halvliv, og så kommer selvsagt de siste feberanfallene, hun nekter medpasienten Paul å hindre henne: likevel begår han selvmord når hun dør. Velkjent stoff: sviket som kanskje ikke er et svik og likevel må betales med selve livet.

Novellen introduserer på en måte årets utgivelse av Tuominen: Beskt brygg og andre essays (Bokvennen: Bøker om bøker, bd. 10). For her settes ikke minst bøddel/offer-problematikken i fokus.

I denne settingens ekstreme form, avlivningen, er ubalansen innbakt: Man spiller bare hovedrollen i en henrettelse én gang. Til gjengjeld er rollen så symbolsk ladet at arketypen henger i: konnotasjonene til martyriet er klare.

Mang en feminist har sett det som sin oppgave å demaskere kvinners dragning mot martyriet, enkelte har også sett det som sin oppgave å argumentere for at en slik dragning ikke finnes. Ikke så med Tuominen.

I tittelessayet «Beskt brygg I» tømmer hun kalken til siste dråpe: Vi er alle i livssituasjoner hvor vi blir bødler eller ofre. Ikke vil Tuominen la oss søke tilflukt i offerrollen heller - vår tids aksepterte selvbilde: «Du har din bøddel inni deg, liksom jeg,…» og «…hvorvidt offeret eller bøddelen i et menneske tar overhånd, det kan man ikke bedømme på forhånd. Det er det ofte situasjonen som avgjør.»

Bøddel/offer-konstellasjonen er stedet masochismen går når den ikke får et seksuelt utløp: Skafottet som smertens høydepunkt og samtidig dens endestasjon. Hit, men ikke lenger.

Parallelt og motsatt: En forlenget, bøddel/offersituasjon, uttrukket i tid, kan oppnås i et seksuelt spill: Tuominen kjenner denne diskursen, hvinet fra sadistens pisk er ett punkt i hennes utlegning i «Beskt brygg I», men «perversitet» blir likevel et uttrykk hun smaker på for å passere, og hun advarer mot Freuds tilbakeføring til det seksuelle. For Tuominen er det en billig reduksjonisme - Freud-tilhengere ville kanskje mot dette peke på Tuominens innstilling som hysterisk, men hun gir selv et svar, nettopp gjennom Maria i «Den syke våren» i Ung uvisshet: «Hysteri - for et misbrukt og tilsmusset ord for en evighetspreget tilstand, lynsnart avslørende uante sannhetsverdier … en nesten plagsomt skarp bevissthetsgrad, spent til et intenst bristepunkt - og hun forsto.»

Som mantra betraktet hjalp ikke dette privatpersonen Tuominen det minste: Mot slutten av sitt liv ble hun selv ansett som hysterisk og utilregnelig. Igjen: Grenser, toleranseterskler.

Bokens annet essay, «Beskt brygg II» går inn i bøddel/offerrelasjonens litterære nedslag hos Edith Södergran, Franz Kafka og Hjalmar Söderberg, aldri mindre enn interessant, til tider svært opplysende - noe som også gjelder for Cora Sandel-studien «Det utillatelig livsnære», hvor Tuominen avfeier (den velkjente typen) forenklinger som at Cora Sandel «var en forfatter på de svakes side».

Så langt: Vel og bra. Sterkt, utfordrende, kompromissløst gjennomført. Skarpt sett, om enn fra en stemme fra i går. Men i essayene om Hölderlin og Malte Laurids Brigge (Rilke) blir informasjonsnivået lavere. Skriften blir inderlig, intern, eksaltert og en smule vammelt inviterende til en medfølelse som blir med-føleri, med-lidenhet som blir med-lidelse. Innsiktsglimtene blir borte i tåke. Den forfatteren som skriver om Hölderlin og Rilke er rett og slett annetsteds og lenger borte enn den som skrev om Kafka, Söderberg og Södergran, selv om begge heter Mirjam Tuominen.

For langt borte for denne leser. Men det handler om grenser, toleranseterskler.

Mirjam Tuominen: Beskt brygg og andre essays Bøker om bøker, bd. 10 Bokvennen Forlag 1995 Anmeldt av Lasse Midttun

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.