Manus i vest om øst

Årgangsnostalgi i Marguerite Duras' Elskeren fra Nord-Kina.

Dubiøst, tvilsomt, fordi forholdet har en uunngåelig begrensning i tid, styrt av de rigide sosiale konvensjonene som omringer det, som betrakter denne umulige parentesen av en pasjonscelle med to aktører - et større kollektivt øye som på diskrŽ, men synlig avstand registrerer en gjensidig tiltrekning, som lar det leve på lånt tid; denne kliniske, seende kynismen styrer også økonomien og tonen i Elskeren.

Boken befinner seg på et punkt, materien som laget boken befinner seg på et punkt i tiden som er større og sterkere enn forfatteren og mennesket Duras tilsammen. Med Elskeren fra Nord-Kina kan hun snu situasjonen og materien og gi stoffet en nostalgisk fremtid: boken er både bok og filmmanus: «Det er en bok. Det er en film. Det er mørkt.»

Og bevegelsen i teksten kunne fungert som råmanuskript, og fungerer som dŽt, ved å holde fortellingen i presens, ved å foreslå sceniske løsninger i fotnoter, ved å la oss lesere operere som et kameraøye: «Hun reiser seg. Hun slukker lyset. Hun går ut. / Vi blir igjen der hun var. Det blir slukket i ungkarsleiligheten.» Det er en slags frigjørende pretensjon i å lage potensielle fotografer av oss alle sammen; det er en direkte passasje inn i en parallell tid til Hiroshima, mon amour; en intimitet betinget av kulturelle restriksjoner, en presens presset mellom et absolutt før og et absolutt siden, mellom dekadent kolonialisme og fransk småborgerlig seksualmoral - og kinesisk familietradisjon og tolerant men konsekvent rasisme. Et lite sted i rom og tid har fulgt Duras og hatt stoffet i seg til å overleve takket være sin åpenbare marginalitet; som i Hiroshima viser den at lånt tid ikke nødvendigvis er tapt tid, men heller tid med ekstra tålmodighet; både i Resnais' film og Duras fiktiv-biografiske kolonimemoarer finnes noe av nostalgien etter katastrofen - etter bomben, eller etter en uakseptabel kjærlighetskonfrontasjon, med to former for stråling med langtidseffekter (parallellen kan virke søkt, men det var bruken av bomben også).

En av disse er nettopp at hun tar opp igjen historien - når elskeren er død, og tør å fremstille det så eksotisk og samtidig direkte som det må ha vært for begge parter på hver sin side av kulturkløften, og at hun tør å gå videre med en åpenbar «parasittisk» fiksjon, om vi er villige til tenke oss nostalgi som en fiktiv og drømmende og spekulativ aktivitet. I etterkant av en opprivende og nådeløs engangsforeteelse skyter Duras en nådesgest inn i det tilsynelatende tilbakelagte med en veterans alltid latente friskhet - hun beviser påstanden med sin evne til å fortsette å utdype et på forhånd havarert kjærlighetsprosjekt: rike kinesere giftet seg ikke med lutfattige franske skoleelever tidlig i tenårene; ekteskap var en av forretningaffærene fastlagt mellom økonomisk likestilte kinesiske familier.

Der ligger noe av nådesgesten, å overvinne det hierarkiske og rasemessig forskjellige ved å skrive ut og spinne videre på en forlengst fortapt tid - som Duras skriver i forordet: «Jeg ble romanforfatter igjen.»

Som en absolutt voksen og viderekommen fiksjonsforfatter trengs en tapt og likevel levende tid for å friste henne tilbake til romanen, til å skrive den, som allerede var skrevet i Elskeren. Spørsmålet er hvem som ler høyest. Duras? Barnet? Elskeren? Vi kameraførende inviterte? Nådesgesten? Boken, eller romanen? Ihvertfall fritt for skadefryd. Som bare en tenåring langt opp i syttiårene kan.

Altså, - årgangsnostalgi, skrevet i vest om øst.

Marguerite Duras Elskeren fra Nord-Kina oversatt av Annie Riis Gyldendal 1995 Anmeldt av Kurt G. Sweeney

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.