Oppenheimer-effekten

Ikke mange tror på en objektiv og upolitisk vitenskap i dag. Technology and the Politics of Knowledge tar opp problemer knyttet til en vitenskap som produserer konstruert forhandlet kunnskap, som brukes politisk og kanskje er politikk.

Slike spørsmål har medført at vitenskapen og den vitenskapelige aktivitet i seg selv er blitt et forskningsfelt. Den gamle forståelsen av vitenskapen antok at fag som kjemi, fysikk og matematikk produserte «sannhet». Den nye forståelsen av vitenskapen behandler forskningsbasert kunnskap som «forhandlet» eller «konstruert» kunnskap. En prosess som ikke bare foregår mellom og innen vitenskapen selv, men også gjennom ulike kvasi-politiske aktører og organisasjoner. Politikken blir plutselig til en arena som både er med å skape, fortolke og bruke vitenskapen. Det er dette som er utgangspunktet til boken Technology and the Politics of Knowledge. En antologi som henter bidrag fra Habermas, Heidegger, Arendt, Foucault, men også feministlitteratur og nyere, mer konstruktivistiske bidrag for å kaste lys over den rolle vitenskapen spiller i et samfunn som stadig blir mer teknologiavhengig.

At teknologien representerer en bestemt ideologisk retning er et fremtredende syn i boken. Riktignok ikke en ideologi styrt av en isolert tenkning om økonomisk og teknisk rasjonalitet, men en ideologi fundert i selve modernismen. Problemet er med andre ord ikke selve teknologien og kontrollen over maskinene, men samfunnsutviklingen i stort. Menneskenes ønske om å kontrollere og beherske naturen er den underliggende drivkraften. En drivkraft som ifølge en av forfatterene, Robert Pippin, ikke grunner i hverken i den kapitalistiske eller den industrielle revolusjon. De riktige spørsmålene å stille blir derfor ikke hvorvidt teknologien er designet effektivt nok, eller om den teknologiske utvikling går for fort eller for sakte. Det fundamentale spørsmålet å stille i en slik kontekst er heller hvorfor mennesket så desperat søker å kontrollere naturen.

Samtidig kan teknologiutviklingen også representere et demokratiproblem. Når man vet at den vitenskaplige agenda i stor grad domineres av byråkratiske, økonomiske eller akademiske eliter, kan et betimelig spørsmål være hvor den folkelige innflytelsen blir av opp i alt dette? Manglende sosial kontroll og innflytelse over teknologien kan idag sees på som et tiltagende problem i en verden der stadig mer av teknologiutviklingen styres enten av private konserner og/eller av politiske-byråkratiske maktkonstellasjoner. Moralske og etiske dilemmaer følger både moderniseringstrang og demokratiunderskudd. To forfattere fokuserer spesielt på det de oppfatter som en krise i hele den vestlige verdens tradisjonsoppfatning. Albert Borgmann og Langdon Winner tar bl.a. til orde for at det sivile samfunn i mye større grad må inn og diskutere og involveres i spørsmål relatert til teknologiutviklingen. Som et eksempel til etterfølgelse fremheves skandinaviske løsninger, bl.a. hvor ulike former for bedriftsdemokrati, konsensuskonferanser og bredt sammensatte høringsutvalg og komiteer er i funksjon.

I boken avslutningsdel antydes det hvordan trådene mellom vitenskap, etikk, demokrati og politikk kan samles. Den franske filosofen Paul Dumouchels artikkel om Gilbert Simondons tenkning viser bl.a. at dagens antydninger til moderniseringsfrykt kan tilbakeføres til at mennesket er på etterskudd i forhold til teknologien. En ny forståelse av teknologi må bringe mennesket på høyde med den mekaniske verden vi selv har skapt. En slik utvikling hevder Dumouchel også vil harmonisere med tenkning omkring økologi. Bruno Latour viderefører denne tankegangen i et forsøk på å finne løsninger hvor teknologi, menneske og natur kan balanseres og er i harmoni med hverandre. Med utgangspunkt i Franquins tegneserie om den humane teknofreaken og dagdriveren Viggo, visualiseres en teknologiløsning (en dør) som tilpasses ulike behov og som dermed også er mer sosialt rettferdig og i pakt med naturen. Latour hevder at det er slike innovasjoner vi bør tilstrebe. Andre løsninger bør ikke seile under humanismens flagg.

Studier av vitenskap og forskning som kognitive, sosiale og politiske fenomener er i ferd med å få økt oppmerksomhet både i akademiske miljøer, såvel som i samfunnet forøvrig. Boken Technology and the Politics of Knowledge viser først og fremst at teknologiutviklingen også representerer store utfordringer til filosofien og til filosofisk tenkning rundt dette temaet. Dagens forskning rundt teknologi og vitenskap bør imidlertid ikke kun være filosofisk. Spesielt i forhold til demokratiaspektet bør debatten utvides til å omfatte offentligheten generelt. Hva fører til at vår forskningspolitikk har den utforming som den har? Hva skjer i prosessen der vitenskap blir politikk? I våre dager snakkes det mye om massemedias dagsordenfunksjon. At teknologiutviklingen har en langt større innflytelse over våre liv enn massemedia er det dessverre færre som tenker over.

Andrew Feenberg og Alastair Hannay (ed): Technology and the Politics of Knowledge Indiana University Press 1995 Anmeldt av Bjørn Stensaker

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.