Dark horse Bauer

Ola Bauers nye roman er en solid skildring av outsidere i 50-tallets Oslo, fortalt med røff sympati og en ironi som aldri blir distansert.

Bauer er kanskje den tøffeste forfatteren vi har her på knatten, i den forstand at han skriver usentimentalt om unge mennesker som har et hardt ytre, men som på mange måter er tapere, og i vår terapeutiske mørketid er det synd at ikke Bauer er en ung mann oppvokst på 80-/90-tallet, slik at han kunne ha skildret den tidsånden vi puster i idag. I stedet er det 50-tallet han tar for seg, og det er jo forståelig, siden det antagelig var noen hakk mer givende og spenningsfylt å være outsider i konformitetens gullalder, i en tid hvor begrepet ungdom oppsto og hvor trangen til opprør for mange ble tilfredsstilt ved å få dårlige karakterer og å la brylsleiken ligge å gynge like over nesetippen.

Svartefot er en såkalt fri fortsettelse av Hestehodetåken som kom for tre år siden. Hovedpersonen Tommy er blitt 16 år, han skal tilbake til samfunnet etter fem år på internatskole for vanskelige barn. Tommys store helter er Hemingway, tyrefekteren Luis Miguel Dominguín, Ava Gardner, Eva Peron og Gene Vincent. På skolen får Tommy bare med seg det han tror han kan bruke, og det er ikke stort. Norsklæreren, den evige lyrikk-debutant Flågvitet, har bare forakt til overs for dumpekandidat Tommy, helt til han oppdager at slampen på første rad har skrivetalent. Det Flågvitet ikke vet er at Tommys stiloppgaver er fornorskede utgaver av Hemingways noveller, og Tommy synes det er greit at Nobelpris-vinnere i litteratur får T/M i norsk stil.

Ola Bauer har skrevet om guttegjenger, internatskoler og gutter med tilpasningsvansker tidligere, og selv om Tommy er enda et av de fåmælte svarte fårene fra indre Oslo vest, så er det ikke vanskelig å føle sympati med den trassige individualisten med Lugeren i lomma, som samtidig har denne såre lengselen etter et fellesskap. Tommy er annerledes og man kan misunne ham den spenningen og det presset som han daglig kjemper med, og som er en del av hans frihetsfølelse, også, tror jeg.

For en som er vant til romaner skrevet på et mer veloppdragent og smakfullt norsk kan Bauers prosa være litt vanskelig å svelge. Bauer er på en måte en giftigere kvikkas-utgave av en annen vestkant-kronikør, den mer sluntrende og melankolske Saabye Christensen. Bauer benytter en stil hvor metaforene iblant stjeler all oppmerksomhet fra handlingen og man kan lure på om dette er en forfatter uten oversikt over effekten av de virkemidler han benytter, blant annet en evig strøm av one-liners: «En slapp pikk med dong på er som et lik i regnfrakk.»

Bauer er iblant så munnrapp og lakonisk at han punkterer de til tider svært så komiske opptrinnene. Men språket er en del av en helhet, det er Tommys språk og Tommy bryr seg ikke om den gode smak. Her er en samtale mellom Tommy og klassekompisen Døden, så kan man dømme selv:

- Litt av ei jente, sa Tommy til Døden.

- Hvem? spurte Døden

- Den Sorte Ekstase, sa Tommy.

Døden så uforstående på ham.

- Eva, sa Tommy. - Jenta i bakerbutikken.

Døden rynket på nesa.

- Hun er fra Gokk, sa han.

- Hun ligner på Ava Gardner, sa Tommy.

- Hun er for gammel, sa Døden.

- Jeg liker modne kvinner, sa Tommy.

- Hun selger brød, sa Døden.

- Tommy pekte mot himmelen. Døden så.

- Se, en vadefugl, sa Tommy.

Døden så stygt på ham.

- Hun er forlova, sa han.

- Tommy lo.

- Jeg gir blanke faen i om hun er forlova, sa han.

Andre steder er det ikke måte på til utmaling og kapittel-lange digresjoner. Man skjønner at det er en sammenheng, og at de lange utpenslingene av episoder er ment å karakterisere personer og miljø, men det flyter ut.

Svartefot er en likevel en god roman, og selv om helheten kan virke mer eller mindre helstøpt, så er det så mange fornøyelige og treffende hendelser i denne Oslo-romanen at det er en sann svir å lese den.

Ola Bauer Svartefot Oktober, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.