Bli fremmedgjort helt til Nord-Norge

Etterpå er en eksperimentell bok, uten særlig heldig resultat eller interessant historie.

Jeg vet ikke helt hva Syvertsen vil fortelle. Den ytre handlingen er grei nok; en ung mann ved navn Ståle har slått seg ned etter eller annet sted nord i Norge, her tenker han tilbake på hva som har skjedd i tiden før han havnet der. Han har hatt en kjæreste som het Britt og han har bodd i Oslo.

Hans nærmeste fortid blir skissert opp gjennom små brokker som ikke følger hverandre i tid, slik at boken blir svært fragmentarisk. Dette er forsåvidt ikke noe problem, fordi kronologien i dette tilfellet spiller en underordnet rolle, problemet er at det aller meste foregår inne i hodet på Ståle, og han klarer sjelden å finne ut om det han minnes virkelig har skjedd eller om det kun er noe han har diktet opp i ettertid. Ståle er en turist i virkeligheten og naturligvis fremmedgjort.

Spørsmålene blir: Har han drept kjæresten? Har han egentlig hatt noen kjæreste, og hva var det med det nabo-kjæresteparet han ble kjent med? Det hele blir rett og slett uinteressant, det er liksom ikke noe poeng i hele greia. Ståle leter etter noen mening i livet, etter noen mennesker som han kan dele det med, men ender altså oppi en eller annen fjellheim. En liten stund har han riktig nok en hund å å være sammen med i den hytta han leier, men den bare pisser innendørs og så dør den.

Hans fortid blir som en serie med lysbilder, de fleste uskarpe og definitivt ikke i rekkefølge. Ståle er den typen menneske som en dag reiste seg opp fra kontorpulten han hadde på jobben, tok heisen ned, gikk ut og viste seg aldri på jobben igjen - hva dette egentlig betyr er jeg ikke helt sikker på, men det virker bare patetisk.

Mens han er i Oslo har han noen få venner, men det virker ikke som han trives med dem. Han angrer hele tiden at han svarer ja på deres invitasjoner, mens det samtidig skinner gjennom at han er ensom, han klarer ikke å bli kjent eller snakke ordentlig med kjæresten Britt, og selvfølgelig blir han ensom i sin lille hytte i nord. Rett før han kom til det siste stedet bor han hos en kvinne som har lyst på ham, han stikker derfra rett etter at han og har begynt å føle noe overfor henne.

Etterpå er en flukt fra alt, hvor alt som tidligere har hendt kanskje ikke har det likevel, virkeligheten finnes et eller annet sted uten at det er særlig lett å påvise den. Språket er ikke så fjernt som innholdet, det er minimalistisk, men det henger mye bedre sammen. Han bruker en god del muntlige ord, og det flyter bra rent teknisk i sin tette form hvor kun det mest nødvendige får plass. Slik sett har den en riktig språkdrakt til formen, men det finnes forsatt ingen fortelling å snakke om.

Det er Håvard Syvertsens første roman, tidligere har han skrevet novellesamlingen Nå ville han ikke tenke på det (1992).

Håvard Syvertsen: Etterpå Aschehoug 1995 Anmeldt av Morten Abrahamsen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.