Fortsatt synd på menneskene

Selma Lønning Aarø er en nittitallskvinne med historier om illusjoner. Ungt, men ikke alltid like originalt.

Vi møter Felicia, der hun vandrer rundt i sine leopardskinnbukser, mellom puber og brune kafeer i en by med mye regn. Hun tenker på moren som stjal 5073 bøker før hun ble psykiatrisk pasient og en blanding av Ole Brumm og Puck. Hun tenker på barndomsvennen Wolfgang som hun nettopp har truffet igjen, han som har arvet syv millioner av moren som fikk hjertestans da hun vant dem i Lotto. Og mest av alt, hun tenker på en impotent belgier hun traff på et hospits i Amsterdam, som hun poserte for i rødt undertøy, først for penger, etterhvert for gjensidig nedverdigelse. Sittende foran et bilde av renessansekvinnen Mona Lisa, men med araberprinsessen Scheherazade som forbilde, forteller nittitallskvinnen også historier for sin belgier, historier som minner ham om hans manglende manndom og får ham til å slå.

En kvinne som savner sin far og noe og tro på, og må ta til takke med styrken i et par leopardskinnbukser, og en mann som savner potensen og må ta til takke med å slå - særlig lystelig lesning er det ikke. Savnene man skal døyve, friheten man ikke orker å glede seg over og regnet som faller, det er noe av det som gjør det synd på menneskene. «Det er likevel ikke så lett, men for sent, det er det», som Felicia så treffende oppsummerer sin egen livsfilosofi, ved siden av den om at det er synd på oss.

Men midt oppi dette er det også glimt av en mer overraskende forteller, med overrumplende innfall og utfall. Som når Felicia forteller om moren som brukte sine siste døgn før psykiatrisk innleggelse på å kjøpe høner fra Prior for oppdrett i sin 70 kvadrats leilighet, eller Felicia selv som kjøper flaxlodd for 2700 kr fra lommeboken til en uventet elsker. Og ikke minst er det glimt av noe spennede når Felicias fortellinger fra Amsterdam gjenfortelles, små historier som viser alminnelige mennesker som blir ualminnelige, og omvendt.

Bakenfor fragmentene, historiene og historiene om historiene aner man tanker som preger mye av samtidslitteraturen. Alt er illusjoner - som er skrevet om før.

Det krever mye av en forfatter å uttrykke slike tanker i form av en historie uten at man føler at også den har man lest før.

Selma Lønning Aarø har en del av det, hun er skrivefør i massevis og har lest mye som hun klarer å formidle videre på sin egen måte. Men alt er ikke like originalt, noe man knapt nok kan vente av en debutant, som nettopp har begynt å finne «sin egen måte.»

Tittelen til tross - hun bør ikke la dette bli den endelige historien. Det finnes sikkert historier som ikke er fortalt av henne ennå.

Selma Lønning Aarø: Den endelige historien Cappelen Anmeldt av Erle M. Stokke

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.