![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Karin Haugane har valgt en nådeløs genre, det episke diktet.Episke dikt på norsk kommer ikke ofte ut i det offentlige rommet; private skuffeprosjekter finnes uten tvil omkring i nasjonen, men knapt noen av dem tar turen derfra og ut på bokmarkedet, for ikke å si først innom forlagene.Det kan diskuteres om vi ikke har en episk poet i Kjell Erik Vindtorn - altså en lyriker med ambisjoner; teoretikere, som f.eks Arild Linneberg, kunne uten større problemer artsbestemme Vindtorns tekster som ledige og frie og ikke minst fornyende alternative episke vers; per idag har romanen vansker med å legitimere sin epikk og sine formatsambisjoner-og intensjoner: vel å merke der romanen tar seg tid til å stoppe genreflytet og legalisere strøm- men videre nedover. Det har blitt et tradisjonelt veivalg, som med et unntak i Solstad betemmer retningen vertikalt i bokmarkedet. Forrige gang et episk dikt ble konsekvent gjennomført var … Paal Brekkes Roerne fra Itaka?
Karin Haugane hører til de eksplisitte. Hennes siste prosjekt, Ruiner av forbindelse, har undertittelen «Et episk dikt», som igjen er utfylt med (Ostinato), et vedlegg som streifer innom åpningen i P. Østbyes gjendiktning av OdyssŽen, «Sangmø, syng om hin…» - og det homeriske heksameteret ble dehellenisert, fornorskset, og allemannseide eposikon. Østbye må nesten ha sveipt Homer innover landet med filologisk og språkfør soliditet, fortolkningsresultatet tatt i betraktning - skjærgårdsseileren Odyssevs er en vinner takket være overbevisende og «riktig» retorikk; ikke så merkelig om vi leser ham som opphavet for dagens karriŽrepolitikere - som kanskje tror Machiavelli var først ute med opportunitetens lekse.
Det er skjebnen i en enkelt kvinneskikkelse Haugane vil formulere, et alternativ til epostradisjonens taktisk velskolerte mannsfigurer;et alternativ som ligger nærmere bipersoner i Troja-kampanjen som Klymtainestra og datteren Ifigenia - sistnevnte ofret av faren Agamennon for å blidgjøre gudene. Det er heller maktovergrepet og offeret Haugane vil sentralisere enn tradi - sjonens maktepiske, blinde flyt, og derfor en tittel som motse- tter seg et selvfølgelig litterært byggverk som det episke dikt- et står for.Og likevel vil hun modellere en persona i selvsamme genre, og trekke en offerets livslinje sementert i avmakt med seg gjennom den lange tekstens dikt. Det latent heroiske i all stigmatisering er selve manifestet hos Haugane: en liten jente utsettes for overgrepet i det lille gjennomsiktige småstedet og og lukter langt verre enn overgriperne - den lette løsningens vei for alle parter (unntatt Žn) i lokalsamfunnet. Tro mot norsk tradisjon skysser Haugane henne til byen - tro mot ubehagets pragmatisme. Tro mot psykiatrien utvikler hun i henne også overgrepets fremadskridende monomane patologi: avhengigheten, avstanden, avskyen og frykten for det motsatte kjønn. Tro mot offeret lar hun henne forsøke å tilkjempe seg et eget subjekt, og tro mot subjektets almenntilstand er den subjektive erfaringen i seg selv et grunnproblem.
Altså mengder med «stoff» som - hypotetisk - kan rettferdiggjøre Hauganes genrevalg. Det er ikke mulig å overse at det episke diktet i realiteten er dødt i Norge, at det mangler en generell oppriktig interesse for å skrive i formatet - ikke at det ikke lar seg gjennomføre, som det gjør, innenfor andre språk. Haugane vil muligens påpeke en manglende bredde her hos oss, et supplement av klassisisme som ikke ville skade noen parter. Hennes grunnproblem er basal: rytmikk. Eller som det heter: pust. Det fysiologiske elementet får raskt økende betydning ettersom diktet forlenger seg. Hun har valgt en pust som er tro mot tittelen, og muligens også mot prosjektets idŽkjerne, og som hun utfører med konsekvens.
Som betyr en aktiv - eller bedre, høyfrekvent bruk av ellipser inne i syntaksen, aktivt støttet opp av punktueringer inne i selvsamme syntakser, som igjen sørger for å stoppe eller nærmest arrestere det flytende homeriske sveipet - som er et stilistisk poeng: å punktere det ornamentelle og tydelig vise et estetisk alternativ. Men denne rytmiske tilstanden over 140 sider er mer enn monoton,stereotyp, mer enn en manŽr: den er knapt nok fysiologisk korrekt. Den formidler en hyperventilerende puls ingen blodpumpe kan opprettholde stort lengre enn 42195 meter - den klassiske maratondistansen.
God gammel epikk er like mye god gammel fysikk; et femminutt her og der pluss åtte timer i horisontalen hører med hos våre organismer - inklusive pasjonsspillets organisme, inklusive dramaturgiens respirasjon. ta en jente- og kvinneskjebne på alvor inkluderer lungene. Et alternativ til bruken av ellipser, punkterende punktum og enjambementer kunne vært flere; diktets ostinato - grunntone - er ruinen, en aktiv ruinering, men hvordan holde det på bena gjennom alle ett hundre og førti sider? Det nådeløst ubehagelige er genrens nådeløshet - det tilbyr en struktur som krever et stoff å stå på. Et stoff som skal puste offerets variasjon.
Karin Haugane
Ruiner av forbindelse
Gyldendal Norsk forlag
Anmeldt av Kurt Sweeney
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]