Tsjekovs tragiske ironi

Anton Tsjekov blir aldri tatt av plakaten. I høst kan man få med seg både Onkel Vanja og Kirsebærhaven på hovedstadens teaterscener.

Sammen med Tre søstre og Måken utgjør disse stykkene et repertoar som har holdt det gående for mangt et teaterensemble, ikke minst Kunstnerteatret i Moskva, ledet av Konstantin Stanislavskij, som til og med brukte måken som sitt eget symbol. Det var Kunstnerteatret som satte opp Måken i 1898, som dermed ble startskuddet på et fruktbart og verdensberømt samarbeid. Premieren på Måken to år tidligere hadde vært en gedigen fiasko, og Tsjekov hadde sagt til seg selv at han aldri skulle skrive mer for teater i fremtiden. Men han ga etter for Stanislavskij, selv om han var skeptisk til den «besjelede naturalisme» som denne senere skulle bli så berømt for. Det er vel ingen som har hatt så stor betydning for skuespillerkunsten i dette århundre, både på teaterscenene og i Hollywood (method acting), som Stanislavskij og hans lære om den største mulige innlevelse i rollen.

Anton Pavlovitsj Tsjekov ble født i 1860 i Taganrog, en liten by ved Svartehavet, som det tredje av seks barn. Bestefaren var en tidligere livegen som hadde kjøpt seg fri, mens faren, Pavel Tsjekov, var kjøpmann og en puritansk familiedespot som styrte sin familie etter prinsipper om selvhjelp og arbeidsetikk. Alle de evnerike barna hans fikk imidlertid god utdannelse.

Russland befant seg i Tsjekovs barndom fremdeles i middelalderen, selv om en gryende industrialisme og kapitalisme var i ferd med å komme til syne. Det var en brytningstid hvor forfattere og intellektuelle sto sentralt i samfunnsdebatten. Godseieren Turgenjev kjempet for å avskaffe livegenskapet, Dostojevskij ble sendt til Sibir for å ha deltatt i en revolusjonær konspirasjon, men endte senere opp med å forkaste den vestlige sosialisme og dens materialisme. Tolstoj ble omvendt, gikk inn for ikkevold og et enkelt levesett i tråd med Bibelens lære.

Imidlertid vokste det før århundreskiftet, i tiårene før revolusjonen, frem en ny, radikal generasjon intellektuelle. Mens Tolstojs generasjon ble bedømt ut fra sine «overbevisninger», ble Tsjekovs vurdert ut fra «tendens», og Tsjekov var redd for dem som så etter en tendens mellom linjene for å kunne stemple en forfatter. Han ville være en fri kunstner og ikke noe mer enn det: «Jeg hater løgn og vold, uansett hvilken form de måtte ha….Hykleri, dumhet og tyranni hersker ikke bare i kjøpmenns hjem og i fengslene: Jeg ser det i vitenskapen, i litteraturen og i den unge generasjonen. For meg er det helligste av det hellige menneskekroppen, helse, intelligens, talent, inspirasjon, kjærlighet og absolutt frihet - frihet fra tvang og falskhet.»

Tsjekov startet sin farfatterkarriere som humorist og satiriker og finansierte sin legeutdannelse ved å skrive korte historier, sketsjer og vitser for de populære grovkomiske magasinene. Allerede her merket man Tsjekovs evne til å betrakte verdens dårskap med et skjevt blikk, en egenskap som i hans senere forfatterskap smeltet sammen med en medlidende og sympatisk synsmåte.

Det var som novellekunstner Tsjekov slo igjennom hos det store publikum, og på den måten kunne han forsørge sin familie. Legegjerningen tjente han ikke stort på, selv om pasientene om morgenen stod i kø for å bli behandlet hos ham. Han tok seg sjelden betalt og delte ut medisiner så lenge han hadde noe.

Tsjekov var en oppsiktsvekkende produktiv forfatter, når man tar i betraktning at han var en mann som aldri kunne si nei når noen trengte ham. Han traff utrolig mange mennesker, både gjennom legegjerningen, som forfatter og sosialt. Han holdt åpent hus på eiendommen sin og det var alltid gjester der, selv om han aldri ble en rik mann. Han var ikke flink med penger og når han hadde penger, var det alltid noen som trengte dem mer enn ham selv.

Dobbeltlivet som lege og forfatter slet på Tsjekovs allerede skrøpelige helsetilstand. På grunn av tuberkulosen som han hadde hatt siden studietiden, måtte han flytte ut på landet, siden den dårlige luften i Moskva gjorde at han ofte hostet blod. Hans venn og forlegger, millionæren Aleksej Suvorin, rådet ham til ikke å jage etter to harer samtidig, men i stedet konsentrere seg om forfatterskapet. Tsjekov svarte: «Du råder meg til ikke å jage etter to harer og ikke tenke på legearbeid. Jeg skjønner ikke hvorfor man ikke skal jage to harer, også i bokstavelig forstand… Jeg føler meg mer trygg og tilfreds med meg selv når jeg vet at jeg har to yrker… Medisinen er min hustru og litteraturen min elskerinne… Jeg eier ikke disiplin.»

De lærde strides om på hvilket område Tsjekov har vært mest betydelig, som novellist eller som dramatiker. Noen hevder at skuespillene, uansett hvor gode de er, bare er dramatiske bearbeidelser av karakterer og stemninger i de mesterlige novellene. Andre mener at skuespillene har et dypere perspektiv og mer kompliserte typetegninger enn novellene. Det vi imidlertid kan slå fast er at Tsjekov var en betydelig forfatter innen begge sjangere.

Handlingen i de fire store stykkene hans, som han skrev i løpet av de åtte årene fra 1896 og frem til sin død, er uten unntak lagt til provinsen, hvor det godseiende aristokratiet er i ferd med å smuldre bort og gi tapt for den nye tid. I Tre søstre lengter man tilbake til det gode liv i Moskva. Bare man kommer tilbake dit vil alt forandre seg, handlingslammelsen og apatien vil forsvinne. I virkelighetens verden lar de tafatte søstrene seg herse med av brorens tyranniske kone, og broren har sløst bort familiearven. I Kirsebærhaven klamrer man seg uten energi eller kraft til sitt overgrodde idylliske gods, helt til det nye menneske med muskler og redskap kommer for å hogge ned fortidens kirsebærtrær. Også Onkel Vanja tar for seg dette temaet: Det er nye tider, den gamle kulturen bukker under og hverken de handlingslammede eller de hensynsløse representanter for den nye tid blir fremstilt på heroisk vis. Det er synd på mennesket, synes Tsjekov å mene bak sin tragiske ironi.

Disse stykkene er med sin eiendommelige stemning og profetiske symbolikk blitt stående som fullendte, uforgjengelige skildringer av sin tid. Tsjekov la stor vekt på at alle sceniske elementer skulle bidra til å hensette tilskueren i den samme sinnsstemning som de drømmende, tafatte karakterene i stykkene befinner seg i. Det er ikke handlingen som er hovedsaken, heller ikke det som sies, men den eiendommelige sjelelige stemningen som stykkene skaper. Bak det lille som skjer, bak det dagligdagse, ulmer det i skjulte og skjebnesvangre følelser som kan komme til overflaten i en irrasjonell handling eller et skrik, for så å falle tilbake i en urolig stillstand. Når teppet faller har det ikke skjedd stort, men likevel er alt forvandlet, liv er forandret, en verden er brutt sammen.

Tsjekov mente at det viktigste når man skriver om sterke og underlige følelser er å være iskald. Hans diktum var: Kortfattethet er talentets søster. Men selv om Tsjekov er kjent for sin typetegning, treffsikre dialog og knappe stil, så hadde han også en unik lyrisk følsomhet, både for det komiske og det tragiske. Han var en stemningens mester og hadde en instinktiv sans for den musikalske sammenveving av vekslende stemninger.

Tsjekov ble av flere samtidige kolleger og kritikere beskyldt for å mangle en generell politisk idé. Både populister, marxister, liberale og konservative mente at Tsjekov var holdningsløs i samfunnsmessige spørsmål. Tsjekov svarte sine kritikere at alt han skrev var et opprør mot løgnen, og mente det var den eneste rettesnor han trengte. Dessuten mente han at det ikke er dikterens oppgave å løse problemer, men å presentere dem korrekt. Å kalle ham holdningsløs var selvsagt blodig urettferdig, og var nok først og fremst et resultat av at samtiden hadde vanskelig for å finne en ideologisk bås som passet ham. Tsjekov irriterte med sine nyanserte skildringer av mennesker fra alle samfunnslag.

Anton Tsjekov er et menneske det er lettere å beundre enn å bli klok på. Han er en person full av motsigelser, melankolsk og pessimistisk, men samtidig medlidende og barmhjertig som ingen annen. Han hatet å være midtpunktet ved offentlige anledninger og kunne ikke fordra taler, men var samtidig overstrømmende gjestfri og sosial. Han var en god lytter, men kunne drepe ethvert samtaleemne med sine absurde og tilsynelatende irrelevante kommentarer, som om tankene hans var en annet sted. Som da han foreslo, under en hissig diskusjon om marxismen: «Enhver burde besøke et stutteri, det er meget interessant.»

Vi vet ikke stort om Tsjekovs kjærlighetsforhold som ung, og ifølge ham selv var det ikke mange av dem. Dessuten behersket han kunsten å utvikle varige vennskap av sine halvhjertede kjærlighetsaffærer. I 1901, tre år før sin død, giftet han seg endelig. Den utvalgte var Olga Knipper, en skuespillerinne som hadde spilt i flere av stykkene hans ved Kunstnerteatret i Moskva.

Tsjekov var en rastløs mann. Han jobbet alltid, som forfatter og som lege, og koblet av med lange reiser. Man de siste årene bar han tydelige merker av sykdommen, og som den klassisk tæringssyke vekslet han mellom eufori og desperasjon. Skjegget var grått og han mistet vekt. Den tuberkuløse dikteren var imidlertid en stoiker, han lot seg aldri overmanne av sin smerte til å fordømme verden og livet, og som forfatter ble han aldri bitter eller sentimental.

Tsjekov døde på et sanatorium i det sørlige Tyskland i 1904, 44 år gammel, og reisen tilbake til Moskva, og selve begravelsen, inneholdt elementer av farse som sikkert ville moret Tsjekov. Kisten ble fraktet hjem til Russland i en godsvogn merket «Franske østers», og i Moskva gikk mange av de sørgende feil og deltok, akkompagnert av et militærkorps, i begravelsen av en General Keller fra Mandsjuria. «Slik behandler vi våre store forfattere», skrev Gorkij.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.