Den glemte mester

Updike: Fortsatt stoisk, nostalgisk og lavmælt.

Det finnes mange røde tråder gjennom Updikes forfatterskap, og en av dem er tematikken: Det er nesten alltid «den vanlige amerikaners» hverdagsliv som settes under lupen. Og i så måte er ikke The Afterlife noe unntak. I sine noveller beveger Updike seg aldri utenfor middelklassen (dvs. den hvite middelklassen) og problemstillingene er ofte knyttet til familie, venner og mellommenneskelige relasjoner.

Et resymé av The Afterlife vil virke fragmentarisk og tilfeldig, så jeg vil begrense meg til å trekke frem tre noveller jeg mener er representative for samlingen som helhet. I «The Other Side of the Street» møter vi Rentschler, som etter femti år på vestkysten vender tilbake til sitt barndomshjem i Pennsylvania. Det er ikke mye som er forandret, og hans besteveninne fra barndommen, Emma, bor fortsatt i nabohuset - på den andre siden av veien. Rentschler føler en varm bølge av nostalgi velte over seg, og nettopp nostalgi er et stikkord for hele novelesamlingen. Og ofte er nostalgien blandet med en god porsjon stoisisme: Livet ble kanskje ikke hva vi hadde håpet, men vi får bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det.

Tittelnovellen, «The Afterlife», handler om det aldrende ekteparet Billings, som krysser Atlanterhavet for å besøke noen gamle venner i England. Men det er mange år siden sist de så hverandre, og når de nå møtes igjen, har de problemer med å finne tonen. Ekteparene har utviklet seg i to forskjellige retninger, og de greier ikke lenger å finne et samtaleemne som interesserer begge. Updike er en mester i å beskrive sosiale forhold og kommunikasjonsproblemer. Og han fremstår ikke minst som en glimrende observatør, som beskriver livet akkurat slik det er. Og som han selv sier: «I have felt free to describe life as accurately as I could».

I «Short Easter» møter vi Fogel fra New Jersey, som i en alder av sekstito år begynner å miste hukommelsen. Når han våkner etter en høneblund er han forvirret og desorientert. «Everything seemed still in place, yet something was immensely missing». Og det som mangler er unektelig ham selv; hans egen konsentrasjon og stedsnærværelse. Han mister grepet om virkeligheten, og synker hen i gamle minner. Den lavmælte historien uttrykker en tristhet som vi gjenfinner i mange av de andre historiene. Men for all del, boken er ikke bare trist og melankolsk. Som et speilbilde av livet, er den også et fyrverkeri av humor, tilfredshet og ekstatisk glede. The Afterlife er rett og slett myriader av inntrykk fra «vanlige menneskers» liv og tanker.

De tjueto novellene er skrevet med en realisme og enkelhet som tidvis kan minne om Raymond Carver, og av og til kan historiene grense opp mot det trivielle. Samtidig er Updike en forfatter med klare romantiske ambisjoner, som evner å se magi i hverdagens trivialiteter. Han suger poesi ut av det dagligdagse. Og nettopp dette gjør The Afterlife til en hyggelig leseropplevelse, ofte preget av gjenkjennelsens glede. Novellene holder en jevn og høy kvalitet, skrevet av en forfatter som har brukt førti år på å perfeksjonere sitt håndverk.

John Updike: The Afterlife Noveller Alfred Knopf (US) Hamish Hamilton (UK)

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 14/09-95, kl. 14.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.