![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det smule bedre klima i knarkerdebatten, det er vi vettet stor takk skyldig for, ganske visst no' bondeslu fra «bytullinger» på Grünerløkka, bondetamper i fra Tromsøya, og likevel no' sunnere til folkevett enn det som frøet Gerharsen kan hoste opp imellom tranpillene. Jeg skal ikke pushe på det medisinske, juvenile eller annet tenkbart konkurransedrawback ved et eventuelt fritt potmarked i det følgende, kun på godt norsk folkepedagogisk vis repetere ei lita lekse for de anelsesløse, de som har sovet i timene i allfall i omtrent en faren youngster-generasjons tid; la det være gutta grei på Grønland (men ikke Bærum), eller de ungpikene som ennå måtte finnes med komsomolskjerf på Grorud T-bane og rundt om Youngstorget.
«Forbyde hallusinogener - forbyde naturen å gro», et eller annet slikt, het den, en urtebok som her på knatten var mektig populær en gang på arilds tid. Jeg skal ikke si om den førte noen ut i uløkka, men i så fall forfeilet den sitt sikte, som var å gi forstandig resept på litt tjuvlånt lykke for dem som ikke fant den i supermarkedet. Ble den benyttet etter ånd og bokstav, vil jeg påstå den var både kultur og natur til nytte, samt den enkelte til stor, om ikke udelt, fryd. Mest skjemmende var det tittelen som var: for kultur skal også gro, og det gjør den på fire ledd (her er det igjen kulaker og annet nevenyttig à la 4 H som holder tellinga).
Død, fortæring, sex… og for det fjerde får vi også dette med: rus, - det er grunnpilarene, det er firkløveret som mer enn noen behovsdikkederende prestekrages «får/får ikke» gir oss hell med den ubetvingelige destruksjon, den ødsling med livskreftene som er vår og alle veseners lodd i eksistenskjeden. Vilkåret er naturlig, utfoldelsen av det kultur-lig, men uomgjengelig, og er det noe med suksesjonen her, så er det at den angir en glidning fra arbeid og fornøden plikt til fest og lek og kreasjon, fra nødvendighetens til frihetens rike i en lemfeldig, dog tvingende tvedeling. Det er en sivilisatorikk som nødvendigvis normerer, og som helst skulle sett det den har i bakhånd, det den gjør på frihånd, toet og tauet vekk til nattsiden, der det uartige hører hjemme.
I venten på en tårnhøy Endlösung blir de prektige arge og vrange, de som har vondt for å innbille seg annet enn at bare arbeid og lutter oppbyggelighet gjør fri, heri opptatt pyntelig, prydelig sex og litt nipping til det sterke i tilmålte doser. Fortalerne, altså, for den umulige, envise balanseakt, den som vel så lovmessig som et Babels tårn styrter oss ut i blodrusens eksesser - skisma og krig og forbannet løgn i alle deler av samfunnskroppen, også landene i mellom.
Alt oppbyggelig avlegger slagg og når ikke opp, og når den prosjekterte fornuften går over streken, da er det purgativene som alltid må svare for preservativene - under akkumulasjonens svøpe den fantasiløse satsningen på stadig mer av det samme, de evige traverne; nå som før kapitalens blinde amokløp med skumridde øk. Og likevel, en dark horse her i valgkampens innspurt setter sporene i, og kjepphester steiler.
Peter Wessel Zapffe holdt seg med morfin i tilfelle han skulle bli overmannet av naturen, smertens rause ødeland. Det var en kulturprestasjon i et land hvor både døende og nervøse strengt irettesettes om de våger føle smerte. Dog ikke valgets kval, for den har reklamegnomene omfortryllet til lystpremie: til et «alle gjør det» for ungdommen, til en pakketur for folket i Lierne. Disse som godt vet at naturen ikke er et teselskap, at det er kultur som svarer seg.
Slik er det bondevettet, kulturlandskapets ånd som samler og forener i denne valgkampen. Og som lønner våre bønner.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]