I løse luften

Som gutt trodde jeg det var jordsmonnet som ga eplene smak. Den smakte meg så søtt. Jorden hjemme. Jeg ber dere: La meg begraves i søt, søt jord. La meg begraves på det eneste sted i denne verden hvor jeg har følt meg hjemme. La meg for Guds skyld begraves i Hjemsted.

Hele familien hadde stått rundt Tormod da han sa det. Døende. Snart 80. Det ble arbeidet febrisk for å etterkomme ønsket. Hans kjære ville så gjærne gi ham denne denne vissheten. Tryggheten. Som en siste gest; å få komme hjem. Til slutt.

Men myndighetene nektet blankt: Epleblomst har bodd i hovedstaden i over 40 år, sa de. Etter alle lover og forskrifter er dette hans hjemsted. Hvordan tror dere det ville gå, hvis vi begynnte å gi slik særbehandling til vanlige folk?

Eldstesønnen hadde lurt på hvorfor faren stadig oftere, de siste døgnene, lo sin humrende, sarkastiske latter. Tormod hadde skjønt det, selvom ingen torde å gi ham beskjeden. Ingen hjemreise. Ingen hjemreise denne gangen heller. Komisk, hadde han bare sagt. Komisk.

Om morgenen før han døde hadde Tormod bedt om at presten skulle bruke den gammeldagse drakten. Pipekragen er dødens blomst, sa han rolig. Men fremsi for Guds skyld «Fader vår» riktig; det skal være «helliget vorde ditt navn» og ikke det andre tullet. Vital hadde han vært til det siste, Epleblomsten. Ihvertfall glimtvis. Akkurat slik han hadde levet. Glimtvis.

Eldstesønnen Baldrian skulle lese dikt ved båren. Farens eget. Et av hans siste. Det het «Det omvendte treet». Men Baldrian taklet det ikke. Øynene famlet, flakket. Han forsøkte å feste blikket på et av vindusmaleriene. Eple. Tre. To mennesker. En slange. Paradiset. Syndefallet.

Han hørte farens stemme inne i hodet: Du kan gråte til øynene renner ut Baldrian, min kjæreste gutt, men les det diktet. Les det diktet for meg når jeg ligger der kald og vakker. Kald og vakker som en februarmorgen i kisten min. Tenk på sne. Et hvitt teppe av fred. Et teppe av fred fra himmelen.

Baldrian Epleblomst rettet ryggen. Hevet blikket og kremtet høyt, akkurat slik faren hadde pleid når han hadde noe viktig å si: Det omvendte treet/ finner snart jord/ finner snart jord/Det omvendte treet/ finner snart feste/ finner snart feste/ finner snart vann/ finner snart vann/ blomstrer hos Gud/ blomstrer hos Gud/ Det omvendte treet/ bærer endelig frukt/ Endelig frukt.

(Teksten er ikke hentet fra Attimo Gestschreibers bok Tormod Apfelblume, og ikke oversatt av P. Mathiesen)


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

I løse luften

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.56 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.