[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Britisk toparti-system på vei ut

Vil en Labour-regjering åpne for en ny valgordning, som kan endre britisk politikk konstitusjonelt?

AV FINN SKOGUM

Det britiske arbeiderpartiet forbereder seg til sin årlige partikongress i neste måned. Spørsmålet om Labour fortsatt skal forplikte seg til å avholde en folkeavstemning om valgordning for Underhuset, vil etter alt å dømme få stor oppmerksomhet. På lenger sikt er temaet av langt større betydning for britisk politikk enn Labour-lederens personlige stil, som har vært et hett tema i august.

Flertallsvalg i enmannskretser

Under valgkampen i 1992 flørtet Labours Neil Kinnock med ideen om en ny valgordning, der fordelingen av mandater skjer på en totalt sett mer rettferdig måte - nemlig etter forholdstallsvalgmodellen. Dette ble gjort for å tiltrekke seg tradisjonelt liberale velgere. Hans etterfølgere, John Smith og Tony Blair, har holdt muligheten for en folkeavstemning om valgordning åpen.

Med den vedvarende store ledelse for Labour på meningsmålingene, har flere i partiet kommet til at en endring av valgordningen ikke vil være i partiets interesse. To store fagforeninger har markert seg som motstandere av å skulle fjerne ordningen med flertallsvalg. I tillegg har Tony Blair holdt en, til han å være, lav profil i spørsmålet. Med dagens oppslutning vil Labour vinne et overveldende flertall i Underhuset. En overgang til forholdstallsvalg vil redusere flertallet, og kanskje føre til at Labour senere trenger støtte fra de liberale for å danne regjering.

650 representanter skal velges ved neste parlamentsvalg, et valg som må avholdes innen våren 1997. Vanligvis skjer dette gjennom flertallsvalg. Fra hver av de 650 kretsene velges den med flest stemmer, et system der «the winner takes it all» Ved valget i 1983 fikk de konservative under ledelse av Thatcher, hele 63 prosent av parlamentarikerne, med «bare» 43,5 prosent av velgerne bak seg. Resultatet for Alliansen mellom de liberale og det sosialdemokratiske partiet viser en enda større avstand mellom velgeroppslutning og representanter, men med motsatt fortegn - 26 prosent av stemmene ga kun 3,5 prosent av parlamentarikerne.

Det er særlig fra det liberale partiet at kravet om en ny valgordning har vært fremtredende, men også Labour har gradvis vist større forståelse for kravet. Denne endring i holdning skyldes de konservatives sterke posisjon og tilsynelatende uovervinnelighet siden 1979.

De konservative har på den annen side vært de varmeste tilhengere av den eksisterende ordning. De argumenterer for at flertallsvalg sikrer sterke majoritetsregjeringer, reduserer faren for at ekstreme grupperinger skal få innflytelse og at man unngår den ineffektivitet som følger av kompromisser og koalisjoner.

Forholdstallsvalg

Forholdstallsvalg, som vi har i Norge, skal sikre et bedre samsvar mellom partienes stemme- og mandatandeler enn det man oppnår ved flertallsvalg. Tilhengere av forholdstallsvalg fremhever ofte at ordningen er mer rettferdig enn flertallsvalg. Den sikrer at også minioriteter representeres, at ikke et mindretall blant velgerne kan få flertall blant parlamentsmedlemmene, og den vil oppmuntre til pragmatisme og kontinuitet.

En overgang til forholdstallsvalg vil få store konsekvenser for britisk politikk. Selv om dagens topartisystem på velgernivå er erstattet av et flerpartisystem, gjenspeiles ikke dette i parlamentet. Ved forholdstallsvalg ville det liberale partiet fått økt sin andel representanter, og de ville også trolig økt i velgeroppslutning. Meningsmålinger viser at en rekke velgere i mange spørsmål ligger nærmere de liberales holdninger enn de to store partienes, men at velgerne har avstått fra å gi de liberale sin stemme nettopp på grunn av frykten for å kaste bort stemmen. En endring av valgordningen vil redusere denne frykten. I forlengelsen av økt innflytelse for de liberale eller andre mindre partier, vil sannsynligheten øke for at de politiske partiene må samarbeide for å oppnå flertall. I en slik situasjon er det lite trolig at ett parti vil oppnå majoritet alene.

Mindre ideologi

De ideologiske konfrontasjoner mellom hovedmostanderne Labour og de konservative vil da også måtte bli mindre - da vil man være tvunget til å nærme seg andre, for eksempel de liberale, for å få gjennomslag for sine politiske saker. Ettparti-regjeringer med flertall i Parlamentet vil erstattes med enten koalisjonsregjeringer eller mindretallsregjeringer, der regjerings-partiet samarbeider med opposisjonen fra sak til sak eller har et fast støtteparti.

Det vil altså finne sted en fragmentering av partisystemet ved innføring av forholdstallsvalg. En fragmentering der pragmatisme og søken etter konsensus vil være viktigere enn å fremheve ideologiske skillelinjer mellom partiene.

Nå gjenstår imidlertid å se hvorvidt folket får si sin mening om valgordningen i en folkeavstemning, og om folket i så fall velger å forkaste ordningen med flertallsvalg i enmannskretser. Med Labours klare ledelse på meningsmålingene, vil det være sterke krefter i partiet som vil arbeide for at britene skal beholde den nåværende valgordning, som klart forfordeler det største partiet. Den valgordningen som sikrer partiet størst innflytelse vil bli foretrukket. Realpolitiske betraktninger, ikke de prinsippielle, vil være avgjørende for det valget som taes.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.