Høstutstillingen:

Anerkjennelsens problem

Hvis Høstutstillingen hadde en jury med høy kunstnerisk anseelse ville det føre til sterkere konkurranse om å bli antatt, fordi flere anerkjente kunstnere vil sende inn. Der hvor demokrati og likhetsidealer kommer inn i evaluerende organer, forsvinner den anerkjennende autoriteten ut.

AV DAG SOLHJELL

Høstutstillingen i dag skiller mellom amatørkunstnerne og de profesjonelle - ikke mellom de middelmådige og gode kunstnerne. Den søkes derfor ikke av kunstnere som vil måle seg med - og bli målt av - de beste i sin samtid, men av de som har behov for å distansere seg fra amatørene. Dette er i enkelhet forklaringen på hvorfor Høstutstillingen ikke er den representative kavalkade over det beste i norsk kunst som den gjerne vil være. Den blir i stedet et debutantball for hver ny generasjon, der man får rett til å bli innskrevet i kunstnermanntallet.

Den franske Salongen

Enhver kunstner som sender inn sine arbeider til en konkurranse for å bli vurdert av en jury, gjør det i håp om å vinne større anerkjennelse gjennom å bli antatt. Slik har det vært helt siden denne utstillingsformen ble innført i Frankrike på 1600-tallet. For 200 år siden i år, i år IV i den franske revolusjonens tidsregning, sto det bl.a. i den offisielle katalogen for alle juryerte utstillingers forbilde - den franske Salongen:

«Blant studenter kan rivalisering ikke oppmuntres for meget. De er unge deltakere som trenger daglig trening. De har så langt ingen laurbær som kan falme. I dag overvinnes de: i morgen vil de være seierherrer. Deres fall er alltid lett og uten farlige konsekvenser.

For kunstnere som allerede nyter en anerkjennelse er det ikke det samme. For eksempel, konkurranser som åpnes for dette eller hint offentlige arbeide, enskjønt gode i seg selv, har sine ulemper. Deres iboende svakhet er at de tilbyr bare en pris som kan vinnes av allerede velkjente kunstnere. De som nyter den høyeste anerkjennelse, usikre på en suksess som ingen kan være sikre på og i frykt for å utsette sin ære for angrep og sin selvaktelse for ydmykelse, vil kanskje ikke delta i konkurransen. (…) På grunn av en viss selvaktelse … som ledsager stor berømmelse, vil konkurranser av denne type bare tiltrekke annenrangs konkurrenter.»

Dette ble skrevet i forsvar for åpne, ujuryerte utstillinger. For en kunstner med lav anerkjennelse, betyr ikke refusjon noe særlig tap i selvaktelse eller anerkjennelse. For en kunstner med høy anerkjennelse, betyr refusjon både tap i selvaktelse og i anerkjennelse. Denne sammenhengen er sterkere jo lavere kunstnerisk anerkjennelse juryen selv har.

Juryen er ydmykende

I 1994 debuterte 72 norske billedkunstnere på Høstutstillingen - 2/5 av alle deltagerne. I 1995 er det hele 124 debutanter, over halvparten av deltakerne. Hvordan kan man tro at forlengst anerkjente kunstnere skal la seg utsette seg for den ydmykelse det er å bli refusert til fordel for et antall debutanter tilsvarende et årskull av nyutdannede kunstnere fra akademiene og andre steder?

Juryen i 1994 og 1995 består av atten medlemmer, alle kunstnere. Tre av dem er innkjøpt til Museet for samtidskunst etter 1988. Bare noen få av de atten har i perioden 1988-1994 utstilt i eller vært innkjøpt til minst to av Norges mest kjente gallerier og museer. Bare åtte av de atten jurymedlemmene har deltatt mer enn fem ganger på Høstutstillingen. Ti av dem ville altså etter de gamle reglene ikke fått stemmerett til Høstutstillingens jury, den jury de nå selv sitter i. Hvordan kan man tro at forlengst anerkjente kunstnere er interesserte i å la seg juryere av kunstnere som selv mangler anerkjennelse, og endog med stor risiko for en ydmykende refusjon?

Hele debatten om Høstutstillingen ser bort fra to elementære «lover» i kunstinstitusjonen: Ingen kan gi andre en anerkjennelse som er høyere enn den de selv har. Ingen blir mer anerkjent ved å motta anerkjennelse fra noen som er mindre anerkjente enn dem selv. Kunstnere som søker anerkjennelse, søker det derfor hos kunstnere (eller gallerier, kritikere, kuratorer, innkjøpskomiteer, juryer etc.) som de anser som mer anerkjente enn dem selv. For Høstutstillingens vedkommende betyr det at hovedtyngden av de som sender inn kunst for juryering er kunstnere med lavere kunstnerisk anerkjennelse enn juryen selv, dvs. debutanter, amatører, dilettanter og de middelmådige.

Juryering av juryen

Høstutstillingen blir derfor juryert to ganger. Først juryeres Høstutstillingens jury av det samlede kunstnerkorps, som vurderer om den kan gi dem anerkjennelse. Jo lavere anerkjennelse juryen totalt har, jo flere anerkjente kunstnere refuserer den ved ikke å sende inn sine arbeider. Den andre gangs juryering, i regi av juryen selv, får derfor et forhåndsjuryert materiale å velge ut fra. Med andre ord; først juryerer kunstnerne juryen, så juryerer juryen kunstnerne. Når juryen utpekes, utpekes samtidig hvilken kunst den vil få inn til juryering.

I dag velges juryen ved urnevalg, der enhver som «er faglig kompetent og minst fyller kravene til medlemsskap» kan innvelges som jurymedlem, og der alle medlemmene av NBK har stemmerett. Det sier seg selv at det store flertall av medlemmene, som er billedkunstnere med relativt lav anerkjennelse, ikke ønsker en jury med høy kunstnerisk anseelse. En slik jury vil føre til sterkere konkurranse om å bli antatt, fordi flere anerkjente kunstnere vil sende inn. Medlemmene velger en jury som gir dem selv størst mulighet for å bli antatt. Urnevalg, desentralisert nominasjonsrett og lav terskel for valgbarhet er god fagforeningspolitikk, men dårlig kunstpolitikk. Dette er utslag av en annen «lov» i kunstlivet, som kan formuleres slik: Der hvor demokrati og likhetsidealer kommer inn i evaluerende organer, forsvinner den anerkjennende autoriteten ut. Eller for å bruke et bilde fra et av Marianne Heskes kunstverk: der hvor evalueringen anvendes som en strikk, kan den ikke samtidig fungere som målebånd.

Fagforeningsstyrt

Her er vi ved kjernen av problemet med kunstnerstyrt kunstformidling generelt og med Høstutstillingen spesielt. Problemet med den er ikke at den er kunstnerstyrt, men at den er fagforeningsstyrt. Kunstnerorganisasjonene har i stor grad brutt ned skillet mellom kunst og politikk i sitt formidlingsapparat, der Høstutstillingen bare representerer den fremste av en lang rekke institusjoner. Eller med andre ord - de har ikke klart å opprettholde det organisatoriske skille mellom fagtekniske og fagpolitiske spørsmål som lå til grunn da billedkunstnerne reorganiserte sine foreninger i 1980-årene. Det er ikke overraskende, for det er gjennom det fagpolitiske arbeidet det utøves makt til å fastlegge de regler som regulerer valg av kunstnere til evaluerende funksjoner innenfor det fagtekniske feltet. Det selvfølgelige prinsipp om likhet innenfor fagforeningen har smittet over til det fagtekniske området. Forestillingen om at alle billedkunstnere har lik (og høy) anerkjennende evne synes utbredt, selv om de alle vet at hele kunstlivet fungerer som en kontinuerlig evalueringsprosess, der bare noen få blir regnet blant de beste. Det avgjørende er ikke at det sitter kunstnere i evaluerende instanser - i innkjøpskomiteer, juryer, stipendkomiteer, utstillingsutvalg, kunstneriske råd osv. Det avgjørende er hvilke kunstnere som sitter der.

Anerkjennelse

Alle evaluerende - det vil si utvelgende - instanser i kunstlivet har som viktigste oppgave å produsere tillit til sine egne evalueringer. All evaluering fremkaller sin egen evaluering. Enhver kunstkritikk er ikke bare evaluering av kunstneren, men også av galleriets, innkjøpskomiteens, kuratorens eller juryens evaluering, og indirekte av andre kritikeres evaluering. Ethvert innkjøp til et kunstmuseum er også en tillitserklæring, dvs. en anerkjennelse, til det galleriet innkjøpet er gjort i, den kritiker som har rost utstillingen eller den jury som har valgt ut kunsten på utstillingen.

Anerkjennelse er både tillitens belønning og dens målestokk. I en verden der en gammel utløe eller muggen bringebærgelé kan bli til kunst, er tillit helt grunnleggende. Hva annet enn tillit til Museet for Samtidskunst er det som får oss til å betrakte Serras stålplater på Bankplassen som kunst? Hva om de hadde stått ved Haugesund Mekaniske Verksted!

Skal vi ha tillit til de kunstnerstyrte utstillinger og gallerier, må både kunstnere og andre aktører på kunstscenen ha tillit til de kunstnerne som sitter i deres evaluerende organer. Kort sagt, de mest anerkjente kunstnerne bør inn som jurymedlemmer, også i Høstutstillingen. Først da vil de også delta som utstillere.

Dag Solhjell har tidligere vært intendant i Tromsø Kunstforening, forbundsintendant i Norske Kunstforeningers Landsforbund og utredningskonsulent i Norsk kulturråd.

BT:

HØSTUSTILLINGEN: - et debutantball for hver ny generasjon?


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]