Krisesentre, menn og familievold

Denne debatten fører tankene til spørsmålet om mannlige ansatte på krisesentre, viktig av hensyn til de mange barna. Etter to år måtte førskolelærer Bård Venhaug gi opp, frosset ut. (Dagningen, 17. desember 1994.)

Verdens første krisesenter i Chiswick, London, ble opprettet og ledet av Erin Pizzey. Det ble mønster for lignende sentra i flere land. I et intervju i Morgenbladet (30. juni 1980) sier hun blant annet dette:

- Vi har drevet barnehager, og alltid ansatt menn og kvinner til å ta seg av barna. Barn skal møte menn som ikke slår. Mishandling er ikke noe som bare drives av menn, kvinner kan være like ille - deres psykiske tortur kan være uutholdelig både for mann og barn. Hun tar også til orde for «barnehus», hvor barn som ikke klarer å bo i familen kan flykte til.

«Finnes det mødre som slår?» spør lederen. Ja, hva forteller ikke skjønnlitteraturen, biografier. Hva forteller ikke faglitteraturen om den «svarte pedagogikk» (Alice Miller: «I begynnelsen var oppdragelsen").

Setter vi søkelyset på den grusomste av all mishandling, så er det foreldre som er voldsutøvere. Her har ikke kvinnene mindre skyld enn mannen, tvert imot, hun er den første i barnet liv (NOU 1982:26, «Barnemishandling og omsorgssvikt").

EVA BERG

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.