Stram og følsom Strindberg

Den fabelaktig uttrykksfulle teksten i Faderen er fortsatt like frisk og spennende.

PETER SERCK

Hans nervøse hustru Bertha fremstår som en lumsk og beregnende kvinne som med list og lempe lar sitt demoniske spinn snøre seg tettere og tettere omkring den desperate mannen. Merete Moen er overbevisende - intelligent, og vanvittig. Hun også. Stykkets absurdistiske dimensjon kommer frem også i Ammens salme om denne verdens forfengelighet - og forgjengelighet; i Liv Thorsens skikkelse blir den tungsindige gamle kvinnen flertydig - fanatisk religiøs og sneversynt, men allikevel med menneskelig varme, som i scener der hun gir trøst til den fortvilet sinnsyke Rittmesteren.

Dypest sett er dette like mye et stykke om en manns dype eksistensielle usikkerhet, fremmedheten i forhold til kvinnens univers - et stykke som burde være pensum for en hver kvinnesaksbevegelse. Det er et nyansert stykke, for mannens galskap utleveres så alle parter får sitt. Hans latterlighet og avmakt henger sammen med forfengelighet og maktbegjær, mens han stenger seg inne i naturvitenskapelige prosjekter som en liten gutt på gutterommet. Ja, han blir i tiltakende grad et barn, og synes til slutt å foretrekke ammen for konen. Derfor er det skrikende grotesk at det nettopp er ammen som med list får satt på ham tvangstrøyen.

Strindbergs fabelaktig uttrykksfulle tekst har overlevd til denne dag, frisk og spennende, så ondskapsfull i sin innsikt at den kan måle seg med diktere som Thomas Bernhard eller Sartre; Strindberg er en som peker fremover, særlig hva formen angår. Hans kunst er herlig befridd for den saktmodige elskverdighet som ellers preger så mye av 1800-tallets diktning. Og Faderen er et stramt fortettet stykke - det strammer seg til akkurat slik som tvangstrøyen, med små urovekkende glimt av varme som bare gjør det hele enda mer forferdelig. Liv Heløe har en skjør klarhet i stemmen; som Rittmesterens datter er hun rystende reell. Han vil ha total makt over henne - det samme vil hans kone, og barnet blir en brikke i et voksent spill… Han henter revolveren… Han lader den… Og det voldelige blir aldri pinlig eller banalt - fordi det har tilstrekkelig tyngde bak seg.

I kontrast til den impulsive og ivrige, oppfarende og sårbare Rittmesteren - «Faderen»? - står de mer anonyme og ytterst lumske figurene doktoren og presten, henholdsvis spilt av Gerhard Bjelland og Erik Hivju; begge har sine innsigelser mot den herskesyke hustruens fremgangsmåte, men blir allikevel med på hennes spill.

August Strindberg Faderen Instruktør: Stein Winge Nationaltheatret Amfiscenen

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.