![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Færre helikoptere og mer selvkritikk i Erik Gustavsons siste film.
Hovedpersonen Stig (Bjørn Floberg) er en vulgær og bråkjekk stand-up komiker, og følgelig umåtelig populær. Hans kone Ane (Kjersti Holmen) hadde en gang en lovende karriere fremfor seg som sangerinne, men har etterhvert blitt ordtakets kvinne bak den fremgangsrike mann på heltid. Stig faller kanskje inn i de færrestes bilde av en mønsterektemann, men til gjengjeld har Ane en sak på si' med trommespilleren Chris (skreddersydd rolle for Alex ned-som-en-skinnfell Rosén).
En kveld er det en i publikum som ler seg regelrett ihjel, og Norges krysning mellom Robert Aschberg og Dave Allen begynner å miste grepet. Vel så ille er det kanskje at svigerfar har flyttet inn hos ham og tukler med modelljernbanen. Forestillingene reddes da Ane viser seg å ha et par gamle show-biz-kort i ermene, noe som utvikler seg å bli en blandet fornøyelse for Stig.
I et intervju fortalte en gang en norsk, kvinnelig regissør at hun ikke hadde noe til overs for Gustavsson eller andre som holdt på med «guttefilmer». Man kan si hva man vil om begrepet, men det kan strengt tatt ikke bortforklares når det brukes om en film der en modelljernbane er en viktig referanse. Selv sjakk har større oppslutning blant kvinner en modelljernbanebygging. Dermed er modelljernbaner, om ikke det mest mandige i vårt samfunn, så utvilsomt det aller mest mannlige. Gustavsson slår ingen vitser omkring dette tema, ingen bløte poeng om tunneller e.l. Det gjør han rett i, for modelljernbanebygging er blodig alvor.
Resten av livet til Stig, derimot, er for det aller meste fjas og tant. Det er usikkert om han tar med seg jobben hjem eller om det å ha slette karaktertrekk er jobben hans, det går under alle omstendigheter ikke bra.
Bedre går det med filmen. Når ikke for mange mennesker står foran kamera går dialogen utvungent og ledig. At Stig er en nasjonal stjerne innenfor en underholdningsgenre vi fremdeles ikke har i Norge fungerer utmerket. I et så lite land som vårt ville et mer konvensjonelt yrkesvalg gitt en for sterk følelse av «nøkkelfilm». En rockestjerne i samme situasjon ville ikke fungerert. Man kunne tro filmen handlet om Alex Rosén.
Saabye Christensen og Gustavson har lekt seg en del med en rekke meta-påfunn. For eksempel er filmens plakat sammensatt av plakatene som brukes i filmen til å promotere turnéen til Stig og Ane. En forferdelig ondskapsfull skildring av de kommersielle kanalenes fjernsynsvertinner har man også fått plass til. Hovedfigurene vender seg med jevne mellomrom til kamera og forklarer hvem de er eller hva som skjer. I 1995 er dette grov planking, men det er gjort på et tilfredsstillende vis.
Dessuten snakker man mye til kameraet i New York. I Annie Hall, for eksempel.
Bilder:
Hører du ikke hva jeg sier!
Regi: Erik Gustavson
Norge 1995
1. VARSOMT: Med finfølelse skildrer Gustavson samspillet mellom fjernsynet og underholdningsbransjen for øvrig i Hører du ikke hva jeg sier! (Bjørn Floberg og Camilla Strøm-Hansen) Underholdningsbransjen til venstre.
2. GOD PÅ BUNN: Også underholdningsartister er mennesker.
3. SERRU SERRU FOR 90-TALLET: Bjørn Floberg er troverdig som stand-up komiker med livsstil på snei i Erik Gustavssons Hører du ikke hva jeg sier!
4. ENTUSIAST: Per Jansen spiller hovedpersonens største beundrer. Like uhyggelig både som bablende vestlending og hjemsøkende skrømt.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]