[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Signe livet i det små

… for dets episke kraft. Slik det preges av, og derved antyder, de større linjene i livene til Nour-Eddine Lakhmaris personer.
FILM

SVERRE V.SAND

Korte notater: Disse tilsynelatende beskjedne filmsnuttene domineres av en dynamikk vi altfor sjelden ser på film. Hverdagslivets små sensasjoner (les: sanseinntrykk) er mer enn nok for den som evner å se dem, og å spille på dem, som Lakhmari gjør. Scenene er mest av alt filmisk handling, i form av avdempede bevegelser i bildet, i lys og lyd (Dolby-award for «Best lyd til bilde» i Grimstad 1995). Små gjøremål og trivielle hverdagseffekter er antydninger og tegn som sammen risser inn rollene og livene deres. Til tross for det stillfarne uttrykket, er her ofte en intens bevegelse og (inter-)aktive bidrag fra filmkunstens bidisipliner. Tro endelig ikke det blir overlesset av effekter eller pretensiøst av den grunn.

Det er til enhver tid akkurat nok til å holde flyten, både i tone og rytme. Lakhmari oppnår en livsnær atmosfære uten nevneverdig bruk av dialog, men setter isteden hovedpersonens ensomhet, drømmer eller fortvilelse i relieff av spredte hint om verden utenfor, i form av bl.a. lysglimt og lydeffekter.

Særlig første delen imponerer, med sin musikalske bruk av lyd (opplagt nok), lys og kamerabruk. Lakhmari fôrer stadig scenene med nye elementer som trer til side og avløses av atter nye som i sin tur leder videre; alt i god tid før man rekker å se seg mett på dem. Det høres kanskje ut som en selvfølgelighet? Tja, det er ellers nok av regissører som blir så henført av sine sensuelle, vakre bilder at de glemmer å redigere dem.

Her skjer det derimot noe nytt i regien kontinuerlig. Lakhmari er sjeldent bevisst bildenes «sanselige» ladning, en bevissthet som på ingen måte står i motsetning til hans disiplinerte utporsjonering av informasjon til øye og øre. Disse regi-dydene (som er sjeldne nok hver for seg) er snarere komplementære ressurser i Lakhmaris fortellinger.

Som gode fortellere flest kan han kunsten å pirre publikums nysgjerrighet med tilførsel av nye detaljer omkring de personene han skildrer. Obs! La deg ikke skremme av den forrige setningen, hvis du syntes det minnet om bruksanvisningen til 71 fragmenter o.l.: Lakhmari tar ikke floskelen om «publikums evne til å trekke slutninger» så bokstavelig at halvkvedede viser om «det fragmentariske» blir sovepute og unnskyldning for å kjede publikum til døde med en livløs struktur. Her er det motsatte tilfelle: Korte notater beviser at film i høyeste grad også er tekstur, det man berører underveis; Lakhmari rasjonerer konfekten så det verken stagnerer eller blir overlesset.

Nåvel, det er riktignok partier med piano-melankolsk dveling, som kanskje ikke har så voldsom fremdrift i og for seg. Til det er å si at de aldri er mindre enn kledelige, ettersom man til da er blitt tilstrekkelig forsynt med inntrykk som spiller videre i disse mer kontemplative sekvensene. På samme vis peker disse situasjonene utover seg selv, både i tid og rom, jfr. sporveisarbeideren (velspilt av en for anledningen taus Leif Dubard) som sitter og pusler med modelltog på fritiden. Det er mer enn denne ene hverdagen som avtegner seg i refleksen i brilleglassene hans.

Det blir hevdet at Dusan Makavejev ønsker å se en spillefilm av Lakhmari. Ønsker? Tenker vi gjør det til et krav, jeg.

Korte notater
Regi: Nour-Eddine Lakhmari
Norge 1995
[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 
[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 07/09-95, kl. 23.55 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.